Vedtak 2019

A var ansatt og B var innleid konsulent i selskapet X AS. A og B ble utleid fra X AS for å utføre oppdrag for Y AS. Ved en fisjon av selskapet Y AS ble den delen som A og B var utleid til lagt til X AS. Etter at A sa opp sin stilling og B avsluttet sitt oppdragsforhold, foretok X AS innsyn i A og Bs e-poster både med X og Ys domenenavn. Nemnda kom til at X AS hadde rettslig adgang til å foreta innsyn i A og B's e-postkasser og at innsynene i e-postkassene var nødvendig for å ivareta virksomhetens berettigede interesser. Videre mente nemnda at C, som deltok under innsynsforretningene på vegne av X AS da han var daglig leder i et tredje selskap, hadde fullmakt til å foreta innsynene i e-postkassene på vegne av X AS. Nemnda var også enig med tilsynet i at det ikke var grunnlag for å si at Teamviewer-kontoen ble benyttet i strid med regelverket. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om at det ikke hadde skjedd brudd på personopplysningsloven.

Saken har sin bakgrunn i en tidligere sak fra 2016 hvor Datatilsynet ila universitetet X et overtredelsesgebyr på 75 000 kroner for ikke å ha etablert tilfredsstillende tiltak for å hindre spredning av konfidensielle personopplysninger om at en students (As) skikkethet til psykologistudiet var til behandling i Skikkethetsnemnda. A henvendte seg til Datatilsynet på nytt i 2018 og mente at X var skyldig i ytterligere brudd på personopplysningsloven som ikke var omfattet av det tidligere ilagte overtredelsesgebyret, at universitetet hadde gitt uriktige opplysninger til Datatilsynet, samt at reaksjonen i 2016 ikke var streng nok. Datatilsynet avsluttet saken uten å foreta nærmere undersøkelser. Nemnda kom til at tilsynets avslutning av saken uten ytterligere undersøkelser var forsvarlig og i tråd med loven. Nemnda viste til at et gebyr for et lovbrudd i 2014 nå i 2019 var foreldet etter personopplysningsloven § 28, jf. § 33. I likhet med tilsynet la nemnda til grunn at X hadde gjennomført tiltak for å unngå at slike konfidensialitetsbrudd skjer igjen. Nemnda bemerket at A uansett ikke er klageberettiget når det gjelder Datatilsynets valg av reaksjon for å ha overtrådt personopplysningsloven.

Sak trukket.

A ble kjent med at en ukjent person urettmessig hadde brukt hans fødselsnummer til å opprette et kontantkortabonnement. A sperret telefonnummeret umiddelbart og anmeldte forholdet til politiet, men politiet henla saken. A ba om innsyn i opplysninger som var knyttet til abonnementet (bl.a. datatrafikk, samtalelogg, sms’er). Mobilselskapet avslo begjæringen. A klaget til Datatilsynet som avsluttet saken uten ytterligere tiltak med henvisning til at A ikke hadde krav på innsyn i etter GDPR artikkel 15. Nemnda var enig med tilsynet i at GDPR artikkel 15 ikke ga A rett til innsyn. Selv om et fødselsnummer entydig er knyttet til en person, var det i dette tilfellet på det rene at As fødselsnummer var misbrukt av noen andre og at de personopplysningene som eventuelt fremkom i tilknytning til det opprettede abonnementet hos mobilselskapet ikke var personopplysninger om A, men personopplysninger om den som hadde opprettet mobilabonnementet. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om ikke å gi pålegg om innsyn.

Saken har sin opprinnelse i en bekymringsmelding som ble sendt fra en skole til barneverntjenesten i kommunen. Skolen var bekymret over foreldrenes konfliktfylte forhold til skole og lokalmiljø. Barnevernet avsluttet saken uten å iverksette tiltak. Foreldrene kontaktet Datatilsynet og klaget over kommunens/skolens behandling og utlevering av opplysninger. Nemnda la til grunn at kommunen/skolen hadde behandlingsgrunnlag for å behandle personopplysninger i anledning bekymringsmeldingen, og var enig med Datatilsynet i at det lå utenfor tilsynets og nemndas kompetanse å ta stilling til grunnlaget for bekymringsmeldingen. Nemnda la videre til grunn at kommunen/skolen ikke brøt personopplysningsloven i sin interne og eksterne kommunikasjon rundt bekymringsmeldingen, samt at Datatilsynet hadde foretatt tilstrekkelige undersøkelser i saken og oppfylt sin plikt etter GDPR artikkel 57.

En eksamensbesvarelse var ved en feil sendt til en medstudent i forbindelse med klagesensuren. Utsendelsen representerte en behandling av personopplysninger i og med at teksten i besvarelsen var slik at medstudenten indirekte identifiserte hvem som hadde skrevet eksamensbesvarelsen, selv om navnet ikke var oppgitt. Utsendelsen representerte dermed brudd på personopplysningssikkerheten ved at det skjedde en utilsiktet spredning av personopplysninger, jf. GDPR artikkel 4 nr. 12. Sikkerhetsbruddet representerte ikke et avvik som skulle vært meldt til Datatilsynet, jf. GDPR artikkel 33 nr. 1. Det avgjørende for meldeplikten er om sikkerhetsbruddet sannsynligvis «vil medføre en risiko for fysiske personers rettigheter og friheter», noe som ikke var tilfelle i denne saken. Innholdet i opplysningene var ikke taushetsbelagte eller sensitive, og det kun var én person som hadde fått tilgang til opplysningene. Det var forsvarlig av Datatilsynet å avslutte sin saksbehandling ved å legge til grunn at sikkerhetsbruddet var forsvarlig håndtert av høgskolen.

Klage på Datatilsynets avslag på anmodning om å pålegge Google å slette søketreff ved søk på As navn. Søketreffene ledet til flere nyhetsartikler som omtalte en straffesak mot A i 2013/2014 der han, mens han praktiserte som advokat, ble domfelt for flere grove bedragerier. Nemnda tok utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 av 13. mai 2014, og G.C. & Others v CNIL dom C-136/17 av 24. september 2019. Det forbudet og de restriksjoner som følger av GDPR artikkel 10 må tolkes i lys av de særlige forhold som gjør seg gjeldende for søkemotortilbyderens behandling av personopplysninger. En anmodning om sletting av søketreff må avgjøres på grunnlag av en interesseavveining (en nødvendighetsvurdering) der hensynet til personvernet skal veies mot hensynet til informasjonsfriheten. Den samme tilnærmingsmåten er kommet til uttrykk i GDPR artikkel 17 som i nr. 3 anerkjenner en begrensning i retten til å få slettet personopplysninger av hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten, selv om behandlingen f.eks. mangler behandlingsgrunnlag. Etter en samlet vurdering kom nemnda til at As rett til personvern veide tyngst. Nemnda la vekt på at det hadde gått lang tid siden de straffbare handlingene ble begått (8–14 år siden), og at det var lenge siden domfellelsen (seks år). A praktiserer ikke lenger som advokat og han ble vurdert å ha en mindre rolle i bedrageriene. Det ble videre vektlagt at A opplever søketreff til de publiserte opplysningene svært belastende, samt at det dreier seg om opplysninger som er omfattet av GDPR artikkel 10.