Personvernnemnda vurderte krav om sletting av saksdokumenter hos Datatilsynet. Datatilsynet hadde stilt spørsmålet om tilsynet har kompetanse til å treffe vedtak når tilsynet selv er behandlingsansvarlig for personopplysningene som kreves slettet. Nemnda fant at Datatilsynet var inhabil både ved behandling av krav vurdert etter personopplysningsloven § 28 fjerde ledd, § 27 tredje ledd og ved førsteinstansbehandling av klagen, på grunn av sin rolle som behandlingsansvarlig. Imidlertid fant nemnda at dette ikke ville gi noen rettslige virkninger, idet saksbehandlingsfeilen ble reparert gjennom nemndas behandling av klagen, jf. forvaltningsloven § 41. Utgangspunktet er at saksdokumenter er arkivpliktige, jf. arkivloven § 6, og det er av vesentlig betydning at kontrollorgans sakshåndtering i ettertid kan dokumenteres. Etter en samlet vurdering fant nemnda det klart at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å pålegge sletting.

Nemnda viste til at klagen gjaldt en begjæring om pålegg om fjerning av alle opplysninger om tannlegen og hennes pasienter. I oversendelsesbrevet skrev tilsynet at saken gjaldt krav om sletting av brukervurderinger på Legelisten.no. På denne bakgrunn kom Personvernnemnda til at Datatilsynet ikke hadde tatt stilling til klagers prinsipale krav. Dette var en saksbehandlingsfeil, jf. fvl § 41, og saken ble sendt tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling.

Personvernnemnda vurderte saken som en klage over Datatilsynets beslutning om avvisning. Nemnda er av den oppfatning at tilsynet ikke kan bortprioritere uten klageadgang. Nemnda mener at en bortprioritering er en avvisning. Forvaltningsloven slår eksplisitt fast at avvisning er et enkeltvedtak, jf. § 2 tredje ledd. Enkeltvedtak er påklagbare, jf. forvaltningsloven § 28. Nemnda mener at det er selvstendig klagerett etter både forvaltningsloven og personopplysningsloven, og at disse lovbestemmelsene utfyller hverandre. Etter nemndas syn er det ikke adgang til å bortprioritere saker. Personvernnemnda mener denne saken skal realitetsbehandles.

Personvernnemnda tok først stilling til om HRS behandler personopplysninger, herunder sensitive personopplysninger. HRS vil i redningsoperasjoner håndtere opplysninger om hendelser vedrørende enkeltpersoner ved innsamling, kvalitetssikring og utsending av opplysninger knyttet til hendelsen. Personopplysningslovens bestemmelser om sensitive personopplysninger kommer til anvendelse. HRS må ha behandlingsgrunnlag, jf. personopplysningsloven §§ 8 og 9, jf. § 11. Nemnda kom til at behandlingsgrunnlaget følger av lov, jf. politiloven § 27 og International Aeronautical and Maritime Search and Rescue Manual Volum I-III (IAMSAR Vol II, 2013). Det foreligger således ikke konsesjonsplikt, jf. personopplysningsloven § 33 femte ledd. Når det gjelder avvik i internkontrollen, har HRS ikke spesifikt hensyntatt personopplysningsforskriftens internkontrollbestemmelser. Nemnda var enig med tilsynet i at det foreligger mangler ved dokumentasjonen av internkontroll og rutiner. Nemnda vurderte personopplysningsloven § 46 annet ledd bokstavene a) til h) og kom etter en helhetsvurdering til at det ikke var forholdsmessig å ilegge gebyr i saken.

Nemnda tok stilling til bank i butikk første gang i PVN-2013-21. Nemnda er fortsatt av den oppfatning at å «flytte» banken ut i butikkene innebærer en kostnad i form av et annet risikobilde. Det er ikke holdbart at man ved å innføre banktjenester i matvarebutikkene skal kunne oppbevare opptak i 90 dager i form av kameraopptak av butikkenes inngangsparti. Når det gjelder overvåking av kontantsafen, finner nemnda, såfremt kameravinkelen bare fanger opp den som åpner/lukker safen, at dette ikke er spesielt personvernkrenkende. Klagen tas delvis til følge. Lagringstiden for kameraopptak ved kontantsafen utvides til 90 dager.

Nemnda vurderte om saken skulle sendes tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling. I Personvernnemndas vedtak PVN-2012-07 kom nemnda til at konsesjonen ikke skulle utvides til å omfatte registrering og bruk av tidligere kredittforespørsler som parameter i kredittvurderingen. Nemnda behandlet dette på generelt grunnlag og sondret ikke mellom enkeltpersoner og næringsdrivende. Det var ikke dokumentert forhold som endret denne vurderingen. Nemnda behøvde ikke å ta stilling til den subsidiære anførselen. Klagen ble ikke tatt til følge.

Nemnda vurderte de usladdede videoene som ble lagt ut på Facebook og fant at opptakene hadde god nok oppløsning til at de er egnet til å identifisere enkeltpersoner. Opptakene viser personer som stjeler varer og er således sensitive personopplysninger. Publiseringen har ikke grunnlag i personopplysningsloven § 39. Personvernnemnda viste til Datatilsynets vurdering av personopplysningsloven § 46 a) til h) og tiltrådte denne. Klagen ble ikke tatt til følge.

Ileggelse av overtredelsesgebyr for skjult kameraovervåking. Klagen ble ikke tatt til følge. Personvernnemnda var enig i Datatilsynets resonnement.

Innsyn i ansattes – og tidligere ansattes – epostkasse. Klagen førte ikke frem. Personvernnemnda var enig i Datatilsynets resonnement.

Klagen ble ikke tatt til følge. Nemnda fant at før man tar i bruk den type inngripende tiltak som opptak av samtlige telefonsamtaler er, må man forsøke flere andre og mindre inngripende tiltak. Tiltaket er dermed verken nødvendig eller forholdsmessig når det foreligger mindre inngripende virkemidler som ikke har vært forsøkt. Vilkårene i personopplysningsloven § 8 bokstav f) var ikke oppfylt.