Saken har sin opprinnelse i en bekymringsmelding som ble sendt fra en skole til barneverntjenesten i kommunen. Skolen var bekymret over foreldrenes konfliktfylte forhold til skole og lokalmiljø. Barnevernet avsluttet saken uten å iverksette tiltak. Foreldrene kontaktet Datatilsynet og klaget over kommunens/skolens behandling og utlevering av opplysninger. Nemnda la til grunn at kommunen/skolen hadde behandlingsgrunnlag for å behandle personopplysninger i anledning bekymringsmeldingen, og var enig med Datatilsynet i at det lå utenfor tilsynets og nemndas kompetanse å ta stilling til grunnlaget for bekymringsmeldingen. Nemnda la videre til grunn at kommunen/skolen ikke brøt personopplysningsloven i sin interne og eksterne kommunikasjon rundt bekymringsmeldingen, samt at Datatilsynet hadde foretatt tilstrekkelige undersøkelser i saken og oppfylt sin plikt etter GDPR artikkel 57.

Klageren i saken, A, er involvert i en arbeidskonflikt med ledelsen som har vart over flere år. I likhet med Datatilsynet fant nemnda at det ikke var grunnlag for å pålegge å slette eller rette personopplysningene i As personalmappe. Nemnda sluttet seg til tilsynets vurdering om at det adekvate alternativet er supplering, noe det var gitt anledning til. Videre la nemnda til grunn at arbeidsgivers behandling av As personopplysninger var nødvendig for å ivareta arbeidsgivers berettigede interesse i å håndtere og dokumentere sakshistorikken i arbeidsforholdet og den pågående arbeidskonflikten, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f. I en slik pågående arbeidskonflikt har arbeidsgiver de nødvendige berettigede grunnene for fortsatt å oppbevare opplysningene og denne interessen går foran den registrertes interesse i å få dem slettet. Nemnda la også til grunn at arbeidsgiverens oppbevaring av personopplysningene var forsvarlig, og at det ikke forelå brudd på reglene om personopplysningssikkerhet, jf. GDPR artikkel 32.

Klage på Datatilsynets avslag på anmodning om å pålegge Google å slette søketreff ved søk på As navn. Søketreffene ledet til flere nyhetsartikler som omtalte en straffesak mot A i 2013/2014 der han, mens han praktiserte som advokat, ble domfelt for flere grove bedragerier. Nemnda tok utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 av 13. mai 2014, og G.C. & Others v CNIL dom C-136/17 av 24. september 2019. Det forbudet og de restriksjoner som følger av GDPR artikkel 10 må tolkes i lys av de særlige forhold som gjør seg gjeldende for søkemotortilbyderens behandling av personopplysninger. En anmodning om sletting av søketreff må avgjøres på grunnlag av en interesseavveining (en nødvendighetsvurdering) der hensynet til personvernet skal veies mot hensynet til informasjonsfriheten. Den samme tilnærmingsmåten er kommet til uttrykk i GDPR artikkel 17 som i nr. 3 anerkjenner en begrensning i retten til å få slettet personopplysninger av hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten, selv om behandlingen f.eks. mangler behandlingsgrunnlag. Etter en samlet vurdering kom nemnda til at As rett til personvern veide tyngst. Nemnda la vekt på at det hadde gått lang tid siden de straffbare handlingene ble begått (8–14 år siden), og at det var lenge siden domfellelsen (seks år). A praktiserer ikke lenger som advokat og han ble vurdert å ha en mindre rolle i bedrageriene. Det ble videre vektlagt at A opplever søketreff til de publiserte opplysningene svært belastende, samt at det dreier seg om opplysninger som er omfattet av GDPR artikkel 10.

En tidligere ansatt (A) i en fylkeskommune ba om innsyn i opplysninger i egen personalmappe. Han ba også om informasjon om en rekke forhold knyttet til behandlingen av hans personopplysninger. Datatilsynet undersøkte saken og fant at A hadde fått det innsynet og den informasjonen han har krav på etter GDPR artikkel 15. I tillegg informerte og veiledet Datatilsynet A om hans rett til å be om innsyn hos fylkesmannen i anledning en klagesak som var sendt dit. En samlet nemnd var enig med Datatilsynet i at fylkeskommunen hadde etterkommet As anmodning og gitt ham innsyn. Nemnda la videre til grunn at Datatilsynets avgjørelse om å avslutte saken uten å gi pålegg var forsvarlig og innenfor lovens rammer, jf. GDPR artikkel 57 nr. 1 bokstav f.

En eksamensbesvarelse var ved en feil sendt til en medstudent i forbindelse med klagesensuren. Utsendelsen representerte en behandling av personopplysninger i og med at teksten i besvarelsen var slik at medstudenten indirekte identifiserte hvem som hadde skrevet eksamensbesvarelsen, selv om navnet ikke var oppgitt. Utsendelsen representerte dermed brudd på personopplysningssikkerheten ved at det skjedde en utilsiktet spredning av personopplysninger, jf. GDPR artikkel 4 nr. 12. Sikkerhetsbruddet representerte ikke et avvik som skulle vært meldt til Datatilsynet, jf. GDPR artikkel 33 nr. 1. Det avgjørende for meldeplikten er om sikkerhetsbruddet sannsynligvis «vil medføre en risiko for fysiske personers rettigheter og friheter», noe som ikke var tilfelle i denne saken. Innholdet i opplysningene var ikke taushetsbelagte eller sensitive, og det kun var én person som hadde fått tilgang til opplysningene. Det var forsvarlig av Datatilsynet å avslutte sin saksbehandling ved å legge til grunn at sikkerhetsbruddet var forsvarlig håndtert av høgskolen.

Saken gjelder spørsmål om rett til innsyn i personopplysninger i et dødsbo under offentlig skifte, og rekkevidden av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b.

I forbindelse med offentlig skifte av dødsboet til As foreldre, henvendte A seg til bobestyreren å ba om innsyn i sakens dokumenter og en komplett dokumentliste, samt om innsyn i opplysninger om seg selv. Bobestyreren henviste A til Oslo byfogdembete (OBYF), som sendte A en utskrift av sakens dokumentliste, og ba A opplyse hvilke dokumenter han ønsket kopi av. Byfogden opplyste samtidig at begjæring om innsyn etter personopplysningsloven måtte sendes i egen henvendelse til byfogdembete. A klaget til Datatilsynet, som konkluderte med at skifteloven omfattes av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b, og at tilsynet derfor ikke har kompetanse til å forfølge saken. Tilsynet avsluttet sin saksbehandling og la til grunn at As innsynsrettigheter ville bli ivaretatt av OBYF. A klaget vedtaket inn for nemnda. Nemnda kom til at domstolens behandling av personopplysninger i et dødsbo under offentlig skiftebehandling er omfattet av personopplysningsloven og ikke omfattet av rettspleielovunntaket i § 2 andre ledd bokstav b. Det var likevel forsvarlig av Datatilsynet å avslutte sin saksbehandling og legge til grunn at As innsynsrettigheter ville bli ivaretatt av Oslo byfogdembete ved henvendelse dit.

Saken gjelder spørsmål om arbeidsgivers innsyn i og sletting av arbeidstakers e-postkonto, jf. personopplysningsforskriften 2000 § 9-2 og § 9-4, og spørsmål om overtredelsesgebyr, jf. personopplysningsloven (2000) § 46.

I oppsigelsestiden innførte arbeidsgiver en fraværsassistent på arbeidstakerens (A) e-postadresse som innebar at e-poster sendt til A ble direkte videresendt til firmaets e-postadresse «[firmapostkasse]». A kontaktet Datatilsynet og klaget på at arbeidsgiveren ikke hadde avsluttet og slettet e-postkassen hans. Datatilsynet ila overtredelsesgebyr på 75 000 kroner. Arbeidsgiveren klaget vedtaket inn for nemnda. Nemnda redegjorde for den bevisvurdering som skal foretas i saker om overtredelsesgebyr. Basert på den fremlagte dokumentasjonen la nemnda, med klar sannsynlighetsovervekt, til grunn at As e-postkasse automatisk ble viderekoblet til virksomhetens e-postkasse i nesten ett år og ni måneder etter at arbeidsforholdet ble avsluttet, og at viderekoblingen var å anse som ulovlig innsyn i As e-postkasse. En samlet nemnd konkluderte med at det var en grov overtredelse av personopplysningsforskriften 2000 §§ 9-2 og 9-4, og opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr på 75 000 kroner, jf. personopplysningsloven 2000 § 46.

Saken gjelder spørsmål om enkelte uttalelser om enkeltpersoner på et nettsted er vernet av unntaket for journalistiske, kunstneriske eller litterære ytringer i personopplysningsloven 2018 § 3.

En tidligere avskjediget ansatt (A) i en fylkeskommune, har skrevet negative kommentarer om fylkeskommunen og enkelte ansatte på et nettsted og i fire ulike e-bøker. Han har blant annet publisert ulike offentlige dokumenter knyttet til rettslige prosesser han har vært part i, sammen med egne kommentarer og vurderinger av det som har skjedd. E-bøkene er også utgitt i papirversjon. Datatilsynet påla A å slette/anonymisere enkelte personopplysninger på nettstedet, samt i en av e-bøkene. Den aktuelle e-boka har tilsvarende innhold som nettstedet, i pdf-format. De øvrige tre e-bøkene ble vurdert å være omfattet av unntaket i personopplysningsloven 2000 § 7. Nemnda kom til at også de aktuelle personopplysningene på nettstedet og i den fjerde e-boka var vernet av unntaket i personopplysningsloven 2018 § 3. Nemnda uttaler at man med bakgrunn i § 3 ikke kan foreta en detaljregulering av innholdet og layouten på en nettside, hvor de samme personopplysningene tillates i én kontekst, men ikke i en annen. Nemnda påpeker at personopplysningsloven ikke nødvendigvis er det ideelle rettsgrunnlaget for å forfølge denne typen saker. Samme saksforhold har også vært behandlet av nemnda tidligere i PVN-2017-06.

Saken gjelder begjæring om retting og sletting av opplysninger i politioperativt register (PO).

En privatperson (A) ba om at alle opplysninger om han fra en rettsak i tingretten og lagmannsretten hvor A var fornærmet, ble slettet. Han ba også om at en bekymringsmelding fra et familiemedlem vedrørende As psykiske helse ble slettet, samt opplysninger fra en hendelse på toget hvor politiet ble tilkalt på grunn av en melding om en beruset passasjer. As begjæring om sletting og retting av opplysninger i PO ble avslått av Kripos. A klaget til Politidirektoratet som opprettholdt avgjørelsen. A brakte saken inn for Datatilsynet som fant at politiets behandling var i samsvar med politiregisterloven og avsluttet saken. A klaget på Datatilsynets avgjørelse. Den delen av klagen som gjaldt sletting av opplysninger i PO fra straffesaken ble avvist av nemnda fordi Datatilsynets kompetanse i straffesaker er begrenset til eventuelt å gi behandlingsansvarlig en anmerkning. En beslutning om enten å gi eller ikke gi anmerkning kan ikke påklages til Personvernnemnda. De øvrige opplysningene ble ansett for å være opplysninger utenfor straffesak. For slike opplysninger har tilsynet påleggskompetanse etter politiregisterloven § 60 første ledd. Nemnda la til grunn at politiregisterloven § 60 må forstås slik at det kun er tilsynets vedtak om pålegg som kan klages inn for nemnda. Når tilsynet hadde funnet at opplysningene om A var behandlet i samsvar med politiregisterloven og konkludert med at behandlingen er lovlig, kan ikke tilsynets vurdering påklages til nemnda etter politiregisterloven § 60. Nemnda aviste saken.

Saken gjelder begjæring om retting og sletting av opplysninger i politioperativt register (PO). Etter en trafikkontroll hvor politiet mistenkte A for ruspåvirket kjøring, ble opplysninger fra hendelsen registrert i PO. As førerkort ble midlertidig beslaglagt, men utlevert senere samme dag. Saken ble senere henlagt av politiet. As begjæring om retting og sletting av personopplysninger i PO ble avslått av Kripos. A klaget til Politidirektoratet som opprettholdt avgjørelsen. A brakte saken inn for Datatilsynet som fant at politiets behandling var i samsvar med politiregisterloven og avsluttet saken. A klaget på Datatilsynets avgjørelse. Nemnda viste til at mistanke om ruspåvirket kjøring og midlertidig beslag av førerkort er saker som behandles etter straffeprosessloven og at Datatilsynets kompetanse i slike saker er begrenset til å gi behandlingsansvarlig en anmerkning. En beslutning om enten å gi anmerkning eller ikke gi anmerkning kan ikke påklages til Personvernnemnda. Vilkårene for å behandle klagen var ikke oppfylt. Nemnda aviste saken.