Datatilsynet mener at Budstikkas tjeneste er et journalistisk produkt som faller innenfor personopplysningsloven § 7, og begrunnelsen for avvisningen er dermed at personopplysningslovens grunnkrav ikke kommer til anvendelse på forholdet. Tjenesten er med andre ord ikke i strid med personopplysningsloven.

Norsk Eiendomsinformasjon AS påklaget Datatilsynets vedtak om at Budstikkas internettbaserte eiendomsbase er lovlig. Datatilsynet mente at Budstikkas tjeneste er et journalistisk produkt som faller innenfor unntaket i personopplysningsloven § 7, og personopplysningslovens grunnkrav kommer dermed ikke til anvendelse. Personvernnemnda er enig i Datatilsynets vurdering. Budstikka har brukt de “tørre” tall og fakta fra NE til å lage en lesevennlig, brukervennlig og søkbar database over eiendomsoverdragelser i Asker og Bærum. Nemnda har imidlertid bemerkninger fordi partene ikke er vernet etter personopplysningsloven og Datatilsynet burde ha eksplisitt angitt lovhjemmel for vedtaket.

Bibliotek-Systemer AS har påklaget et vedtak fra Datatilsynet som går ut på at de ikke får utvikle en bibliotektjeneste som innebærer å lage knytninger mellom boktitler som ulike boklåntakerne låner – en såkalt korrelasjonsdatabase. Datatilsynet er av den oppfatning at tjenesten innebærer en personverntrussel. Det vises til at det opprinnelige formålet med bibliotekenes låneopplysninger er å administrere låneforholdet. Som en følge av dette skal opplysningene normalt slettes når boken leveres tilbake, jf. personopplysningsloven § 28. Nemnda mener at personverntrusselen er liten, men kommer likevel til at Bibliotek-Systemer AS kun har adgang til å etablere en korrelasjonsdatabase dersom det innhentes samtykke fra de registrerte.

Klager har påklaget Datatilsynets vedtak om å plassere behandlingsansvaret for “Arvelighetsregisteret”, herunder “Tvillingregisteret”, hos Universitetet i Oslo. Plasseringen av behandlingsansvaret hos UiO innebærer samtidig et avslag på klagers søknad om konsesjon til det samme materialet. Personvernnemnda tar ikke klagen til følge og Datatilsynets vedtak blir stående. Etter nemndas mening kan man ikke søke om å få en “arbeidskonsesjon” eller “brukskonsesjon” til det samme materialet. Etter nemndas mening må det korrekte være å be om en tilgang til det materialet som UiO disponerer over som behandlingsansvarlig. Det vil være opp til UiO som behandlingsansvarlig å håndtere forespørsler om tilgang til forskningsmaterialet. Etter nemndas syn er en professor emeritus ved institusjonen normalt ikke en utenforstående tredjeperson ved slike forespørsler. UiO må derfor ta stilling til om videre forskning skal skje ut fra forskningsetiske prinsipper og arbeidsrettslige retningslinjer.

Saken gjelder klage fra en person vedrørende en spesialisterklæring utarbeidet for Vesta forsikring som inneholder personopplysninger om andre personer enn klager. Klager underskrev en fullmakt til Vesta

Erklæring om fritak for taushetsplikt. Legen tok likevel med informasjon om andre enn klager i sin spesialisterklæring, blant annet utleverte den personopplysninger om klagers nærmeste familie. Saken ble først klaget inn for Helsetilsynet i Vestfold, som konkluderte med at spesialisterklæringen ikke er utarbeidet i henhold til god praksis. Helsetilsynet vurderte reaksjonskapittelet i helsepersonelloven, men fant at det ikke dreide seg om så grov uaktsomhet at saken burde oversendes Statens helsetilsyn til vurdering som mulig pliktbrudd i henhold til helsepersonelloven § 55. Datatilsynet viser til at det ikke har kompetanse til å overprøve den sakkyndige vurderingen, og når Helsetilsynet i Vestfold ikke anser utlevering i strid med reglene om taushetsplikt, finner Datatilsynet at det ikke har rettslig grunnlag som gjør det naturlig å ta videre skritt i sakens anledning. Personvernnemnda mener at utlevering av personopplysninger om andre enn den som har samtykket, sannsynligvis er et brudd på taushetspliktsbestemmelsene i helseregisterloven og helsepersonelloven. Slik nemnda ser det, har Helsetilsynet i Vestfold funnet at utleveringen er et taushetspliktsbrudd etter helsepersonelloven, men Helsetilsynet konkluderer med at reaksjonskapittelet i helsepersonelloven likevel ikke skal benyttes. Personvernnemnda må derfor legge dette til grunn. Det finnes ingen ytterligere sanksjoner etter personopplysningsloven.

Datatilsynet mottok klage fra en advokat fordi opplysning fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om at det var besluttet bokettersyn hos advokaten var blitt offentliggjort. Datatilsynet vedtok at slik opplysning om en advokat ikke er en personopplysning i personopplysningslovens forstand. Personvernnemnda vurderte hvorvidt det å offentliggjøre en liste over advokater som er underlagt bokettersyn er i strid med taushetspliktsbestemmelsen i forvaltningsloven fordi dette er “noens personlige forhold”, jf. forvaltningsloven § 13, 1.ledd nr 1. Nemnda kom til at slike virksomhetsrelaterte opplysninger, herunder bokettersyn hos advokat, faller utenfor taushetsplikten om personlige forhold. Opplysningen er derfor offentlig. Personopplysningsloven § 6 angir at innsynsretten etter forvaltningsloven eller offentlighetsloven ikke begrenses. Klagen ble derfor ikke tatt til følge.

REMA 1000 har påklaget Datatilsynets vedtak om at REMA 1000 må avslutte bruken av fingeravtrykk i forbindelse med timeregistrering for de ansatte. Registrering i terminalen skjer ved at den ansatte taster sitt ansattnummer eller ID-nummer. Deretter blir vedkommende bedt om å legge en finger på leseplaten eller sensoren for å verifisere at det er tastet riktig nummer. Datatilsynet er ikke uenig i at REMA 1000 har et saklig behov for å sikre at lønn føres korrekt. Tilsynet er imidlertid av den oppfatning at fingeravtrykket ikke benyttes for sikker identifisering slik dette er formulert i § 12. Identifisering skjer ved hjelp av ansattkoden, mens fingeravtrykket brukes til autentisering, noe som faller utenfor § 12. Datatilsynet mener at lovens krav til nødvendighet heller ikke er oppfylt. Personvernnemnda har i sak PVN-2006-10 (Esso Norge) kommet til at personopplysningsloven § 12 dekker begge former for bruk av et “identifikasjonsmiddel” når bruk av fingeravtrykk til autentisering er en del av et system for sikker identifisering. Personvernnemnda mener at det foreligger et saklig behov for sikker identifisering i forbindelse med timeregistrering. Imidlertid finner nemnda at nødvendighetsvilkåret ikke er oppfylt. Etter nemndas oppfatning kan REMA 1000 benytte seg av “andre og mindre sikre identifikasjonsmidler” som likevel tilfredsstiller butikkjedens behov. Klagen tas derfor ikke til følge.

Dissens. Esso ønsket å benytte fingeravtrykk i tilknytning til adgangskontroll ved fire forskjellige tankanlegg, i Fredrikstad, Tønsberg, Trondheim og Bergen. Bruken skulle være basert på en samtykkeerklæring og en “Safety Policy” og skulle sikre at kun autorisert og trenet personell ble gitt adgang til anlegget. Datatilsynet mente at klager har misforstått det første vilkåret i § 12 dit hen at et stort behov for fysisk sikring også gir et stort behov for sikker identifisering. Tilsynet fant at fingeravtrykket ikke benyttes til identifisering, men til autentisering etter at identifiseringen har funnet sted. Datatilsynet mente også at lovens krav til nødvendighet ikke var oppfylt. Etter Datatilsynets oppfatning kan klager oppnå like sikker identifisering ved døgnbemannet adgangskontroll. I følge tilsynet er manuell visuell kontroll opp mot adgangsbevis et godt alternativ til bruk av fingeravtrykk. Personvernnemnda mener at personopplysningsloven § 12 dekker begge former for bruk av fingeravtrykk som et “identifikasjonsmiddel”, det vil si både identifisering og autentisering. Ved bruken av kort og fingeravtrykksleser ved adgangsporten vil (1) personen være identifisert, og (2) personen være autentisert. Personen vil dermed få adgang til tankanlegget. Personvernnemnda er av den oppfatning at det ikke kan pålegges og derfor heller ikke vurderes – andre typer sikring slik som vakthold, gjerder, høye murer etc, idet dette ligger utenfor personopplysningsloven § 12 og midler for sikker identifikasjon ved adgangskontrollen. Nemnda kommer til at det foreligger et saklig behov for bruk av fingeravtrykksleser, og at bruken er nødvendig for å oppnå sikker identifisering. Et medlem kommer til at nødvendighetsvilkåret i § 12 utelukker bruk av samtykke som behandlingsgrunn, og vil avvise klagen.

Datatilsynet mente at det kunne sies å foreligge et saklig behov for sikker identifisering i tilknytning til adgangskontrollen, men at lovens krav til nødvendighet ikke var oppfylt. Personvernnemnda var enig i Datatilsynets vurdering og tok ikke klagen til følge. Nemnda mener at treningssenteret kan benytte seg av “andre og mindre sikre identifikasjonsmidler”, som likevel er sikkert nok til å tilfredsstille treningssenterets behov.

Datatilsynet mente at det kunne sies å foreligge et saklig behov for sikker identifisering i tilknytning til adgangskontrollen, men at lovens krav til nødvendighet ikke var oppfylt. Personvernnemnda var enig i Datatilsynets vurdering og tok ikke klagen til følge. Nemnda mener at treningssenteret kan benytte seg av “andre og mindre sikre identifikasjonsmidler”, som likevel er sikkert nok til å tilfredsstille treningssenterets behov.

I sak PVN-2006-07 omgjorde Personvernnemnda Datatilsynets vedtak. Wiersholm advokatfirma har på vegne av sine klienter Tysvær kommune og Lenovo Technologies BV Norway Branch (heretter “Lenovo”) krevd å få dekket kostnadene med å få omgjort vedtaket. Etter en samlet vurdering kom nemnda til at kravet skal avkortes. En slik avkortning må nødvendigvis være skjønnsmessig. Kun nødvendige kostnader i forbindelse med klagesak PVN-2006-07 dekkes.