Personvernnemndas avgjørelse av 29. mars 2007 (Jon Bing, Gro Hillestad Thune, Jostein Halgunset, Tom Bolstad, Siv Bergit Pedersen, Leikny Øgrim og Hanne I Bjurstrøm)
1 Innledning
I sak PVN-2006-07 (Tysvær kommune) omgjorde Personvernnemnda Datatilsynets vedtak. Wiersholm advokatfirma har på vegne av sine klienter Tysvær kommune og Lenovo Technologies BV Norway Branch (heretter ”Lenovo”) krevd å få dekket kostnadene med å få omgjort vedtaket. Det rettslige grunnlaget er forvaltningsloven § 36, 1. ledd.
Wiersholm advokatfirma har bistått Tysvær kommune og Lenovo i klagesaken for Personvernnemnda. Det kreves saksomkostninger på kr 350 000, noe som i følge advokatfirmaet utgjør kun en del av de påløpte kostnader. Tilkjent beløp vil bli fordelt mellom Tysvær kommune og Lenovo etter intern avregning.
2 Anførsler
Wiersholm anfører at sakskostnadene knytter seg til nødvendig advokatbistand i saken. Arbeidet med saken har vært omfattende, noe som sakens dokumenter viser. Saken har reist kompliserte juridiske problemstillinger, og det har fremstått som nødvendig med grundig dokumentasjon. Dette har medført at betydelige ressurser er nedlagt.
I tillegg har saken reist kompliserte tekniske og faktiske problemstillinger, som det har vært nødvendig å tilegne seg kompetanse om for å fremme klagers side av saken på en riktig og tilfredsstillende måte.
Det har også vært nødvendig å innhente utenlandsk juridisk bistand for å få innsikt i rettslig status mht fingeravtrykkteknologi i andre europeiske jurisdiksjoner, noe som også har medført utgifter.
I tillegg er det nedlagt betydelig arbeid internt hos Tysvær kommune og Lenovo, noe som likevel ikke er tatt med som kostnad.
3 Personvernnemndas vurdering
3.1 Forvaltningsloven § 36
Forvaltningsloven § 36 lyder:
Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.
I sak som vesentlig er en tvist mellom parter, kan den part som har satt fram krav om endring av et vedtak, men ikke har fått medhold i spørsmål av noen betydning, pålegges å betale den annen part helt eller delvis de særlige sakskostnader som kravet har ført med seg. Det skal legges vekt på om vedkommende hadde fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket, om det er rimelig ut fra sakens art og motpartens forhold å pålegge kostnadsansvar.
Spørsmålet om en part skal få dekning for sakskostnader, avgjøres av klageinstansen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken. Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter første ledd blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen. Kravet må settes fram senest 3 uker etter at melding om det nye vedtak er kommet fram til vedkommende, dog gjelder §29 fjerde ledd samt §§30-32 tilsvarende. Avgjørelsen kan påklages etter reglene i dette kapittel om ikke annet er fastsatt av Kongen. For særskilte saksområder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra disse regler, herunder om klage når avgjørelsen er tatt av kommunestyreorgan som nevnt i §28 annet ledd. Sakskostnader som er tilkjent en part etter reglene i annet ledd, kan tvangsinndrives etter reglene for dommer.
Dersom vedtaket er blitt endret, skal parten gjøres merksam på retten til å kreve dekning for sakskostnader, med mindre det er usannsynlig at han har hatt vesentlige sakskostnader eller det må antas at han eller hans fullmektig kjenner retten. Dersom det i andre tilfelle finnes rimelig at spørsmålet om dekning for sakskostnader blir vurdert, bør parten gis nødvendig vegledning.
En part skal etter forvaltningsloven § 36, 1. ledd tilkjennes dekning av saksomkostning når et vedtak blir endret til gunst for parten. I denne saken var Tysvær kommune part i saken i første instans. Lenovo kom inn i saken i klageomgangen og er dermed part i klagesaken. Med grunnlag i forvaltningsloven § 36, 1. ledd kan derfor både Tysvær kommune og Lenovo kreve dekning for saksomkostninger i forbindelse med klagen.
Det som kan kreves dekket, er ”vesentlige kostnader som har vært nødvendige” for å få endret vedtaket. Etter ordlyden i bestemmelsen er det således et begrenset krav som utløses. Det ligger også en avgrensning mot utgifter som ikke er direkte knyttet til klagesaken.
Det følger av Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 101 at ved vurderingen etter § 36, 1. ledd er det flere forhold som må tillegges betydning. For det første må det offentliges ansvar begrenses til de utgifter som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Det er adgang til å kunne avslå krav om dekning av sakskostnader dersom det ville være lite rimelig om det offentlige skulle belastes utgiftene. Videre skal det legges vekt på om det var forståelig at parten pådro seg utgifter, f.eks. ved å oppsøke en advokat, for å få endret vedtaket. Ved vurderingen spiller feilens art og sakens vanskegrad en vesentlig rolle.
Ved vurderingen av om de påløpte kostnadene har vært nødvendige for å få endret vedtaket, skal det tas utgangspunkt i partens subjektive oppfatning av nødvendigheten, ikke i om det objektivt sett var nødvendig å bruke advokat. Hvorvidt kostnadene har vært nødvendige skal derfor avgjøres etter en konkret vurdering der det legges vesentlig vekt på hva parten selv og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak. Justisdepartementets lovavdeling har videre uttalt at nødvendighetsvilkåret til en viss grad må sees i lys av hvor store verdier saken står om, og at det må godtas at en advokat gjør ekstra grundig arbeid med å gjennomgå rettskilder og kontrollere faktum dersom det står om store verdier.
3.2 Vurderingen etter forvaltningsloven § 36
Personvernnemnda er enig i at sak PVN-2006-07 (Tysvær kommune) var en kompleks sak som reiste prinsipielle rettsspørsmål. Nemnda finner således at det var naturlig at Tysvær kommune søkte advokathjelp med særlig kompetanse innen personvernrett. Nemnda har derfor kommet til at partene har pådratt seg utgifter som skal dekkes i samsvar med forvaltningsloven § 36, 1. ledd.
Bestemmelsen i § 36, 1. ledd gjelder for utgifter parten har hatt i klagesaken og bare vesentlige saksomkostninger som har vært nødvendige for å få endret vedtaket skal dekkes. Datatilsynets vedtak ble fattet i brev av 10.7.2006. I denne saken vil derfor skjæringspunktet være datoen for tilsynets vedtak. Arbeid før dette punkt kan ikke omfattes av saksomkostningskravet.
Tysvær kommune og Lenovo påklaget vedtaket i brev av 2.8.2006. I utgangspunktet vil derfor arbeid etter 10.7.2006 og frem til 2.8.2006 være relevant for saksomkostningskravet.
Nemnda har vurdert de fakturerte beløp som advokatene til Tysvær kommune og Lenovo har ført opp i fakturagrunnlaget for perioden 10.7.2006 – 2.8.2006. Med dette som utgangspunkt, er det nemndas syn at klagen er unødig bredt anlagt i forhold til de problemstillinger saken reiser. Videre synes tidsbruken som er nedlagt for å vurdere disse problemstillingene å overstige det som må anses nødvendig i saken på bakgrunn av sakens art og vanskelighetsgrad. Nemnda har derfor kommet til at saksomkostningskravet skal avkortes.
Etter nemndas oppfatning omfatter ikke nødvendige kostnader i hovedsak mer enn kostnader til advokathjelp for å skrive en klage til Personvernnemnda hvor de skjønnsmessige vurderinger i saken blir drøftet. Personvernnemnda har selvstendig plikt til å opplyse saken både med hensyn til faktum og jus. Partene kan derfor ikke kreve dekket kostnader som skyldes at advokaten måtte tilegne seg kompetanse om tekniske problemstillinger, og heller ikke utenlandsk juridisk bistand for å få innsikt i rettslig status mht fingeravtrykkteknologi i andre europeiske jurisdiksjoner. Noe av arbeidet i tiden frem til 2.8.2006 synes dessuten å være en generell evaluering og diskusjon av hvilke rettslige skritt Tysvær kommune skulle ta, blant annet ble en begjæring om midlertidig forføyning forberedt. Dette er ikke arbeid som dekkes i forbindelse med klagesaken til Personvernnemnda.
Videre benytter Tysvær kommune og Lenovo seg konsekvent av tre advokater. Nødvendighetskravet innebærer at meromkostningene som en parallell bruk av flere advokater medfører, bare kan dekkes dersom sakens art tilsier at det faktisk har vært behov for en slik bredere juridisk bistand. Nemnda mener at ut fra denne sakens art og omfang og med så høyt spesialiserte advokater er det unødvendig å bruke flere advokater parallelt i arbeidet med å utforme en klage til Personvernnemnda.
Når klager benytter et advokatkontor med særskilt kompetanse innen personvernrett, får timesatsene betydning for vurderingen av anvendt tid. Det må forutsettes at advokat med slik særskilt kompetanse besitter en basiskunnskap som innebærer at han/hun kan arbeide mer effektivt og at tidsbruken således står i forhold til timeprisen. Nemnda har hatt klagesaker av omtrent samme omfang og har derfor dannet seg et bilde av hva som er vanlige saksomkostninger i slike saker. I denne saken vil det faktum at saken har vært betydelig utredet i forbindelse med Datatilsynets behandling av saken, få betydning for hvor omfattende arbeid saken kan sies å ha krevd i klageomgangen.
Nemnda har videre vurdert de fakturerte beløp som advokatene til Tysvær kommune og Lenovo har ført opp i fakturagrunnlaget for de to dagene 30.10.2006 og 31.10.2006. Det vil si for forberedelse til og gjennomføring av møtet med Personvernnemnda.
Nemnda har også merket seg at antall arbeidstimer for de tre advokatene etter at klagen var utformet og sendt Personvernnemnda er betydelig. Etter Personvernnemndas syn faller ikke dette inn under nødvendige kostnader. Med unntak for møtet av en times varighet som Personvernnemnda hadde med Tysvær kommunes advokater 31.10.2006, vil derfor ikke arbeid etter at klagen var sendt bli omfattet av de kostnader som kan kreves dekket.
Etter en samlet vurdering har nemnda kommet til at de nødvendige kostnader i saken er utgifter til juridisk bistand i forbindelse med utforming av klage, samt forberedelse til og gjennomføring av et etterfølgende møte. Nemnda anslår at en del av den fakturerte tiden dekker arbeidet med midlertidig forføyning etc. Etter en samlet vurdering av de ovennevnte momenter, er nemnda kommet til at kravet skal avkortes. En slik avkortning må nødvendigvis være skjønnsmessig. Etter en helhetsvurdering av saken, finner nemnda grunn til å avkorte fakturerte beløp ned til kr 50 000.
4 Vedtak
Nødvendige kostnader i forbindelse med klagesak PVN-2006-07 (Tysvær kommune) dekkes med totalt kr 50 000 – kronerfemtitusen.
Oslo 29. mars 2007
Jon Bing
Leder