Personvernnemnda opphevet vedtaket. Etter nemndas syn er dette tale om lovlig innsamlede opplysninger i Norge, som lovlig overføres til USA med hjemmel i § 30 bokstavene c og f. Når de registrerte opplysningene er legalt overført til USA, er det deretter amerikansk lov som regulerer de krav som stilles til behandlingen der. Opplysningene kan i USA brukes til andre formål enn det de opprinnelig ble samlet inn for, dersom det finnes hjemmel for slik bruk etter amerikansk rett.

Klagen er begrunnet i at konsesjonen i praksis godkjenner avtalevilkårene om dopingtest, som er vurdert av Markedsrådet/Forbrukerombudet til å være i strid med markedsføringsloven og at en slik vurdering av vilkårene faller utenfor Datatilsynets ansvarsområde. Klager anfører videre at han som fastlege kan komme i den situasjon at han må skrive legeerklæringer vedrørende medikamentbruk for at pasienten skal kunne opprettholde sitt kundeforhold til treningssenteret. Personvernnemnda kommenterte at selve avtalevilkårenes rimelighet hører under Forbrukerombudet og Markedsrådet, og kan eventuelt påklages dit. Etter Personvernnemndas oppfatning var dette ikke sakens tvistepunkt. Saken gjaldt en klage på Datatilsynets standardkonsesjon utstedt med hjemmel i personopplysningsloven § 46 fjerde ledd, jf. § 9 tredje ledd. Personvernnemnda var etter en totalvurdering av saken enig i Datatilsynets vurdering og vedtak. Personvernnemnda la vekt på at dopingbruk har store både samfunnsmessige og individmessige konsekvenser og at viktige samfunnsinteresser tilsier at antidopingarbeid ivaretas også på alminnelige treningssentre. Det er frivillig å bli medlem på et treningssenter og det finnes alternative treningsmuligheter. Klager hadde anført ulike klagegrunner, men nemnda fant ikke at disse veide tyngre enn de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende i denne saken.

Personvernnemnda var enig i Datatilsynets resonnement og konklusjon, nemnda kunne derfor tiltre Datatilsynets vurderinger og begrunnelse. Dette sammenfalt også med lagmannsrettens vurdering av spørsmålet. Personvernnemnda stadfestet Datatilsynets vedtak. Nemnda støttet også Datatilsynet i at sanksjonsapparatet bør vurderes brukt i slike tilfeller.

Saken dreier seg om et åtte år gammelt skjema i en personalmappe hos Nordea kalt “Grunnlag for utarbeidelse av attest”. Notatet inneholder negative karakteristikker av klager. Klager ønsker notatet slettet. Nordea ønsker å beholde notatet hele ansettelsestiden, jf. attestplikten i arbeidsmiljøloven § 15-15. Personvernnemnda bemerket at skjemaet ikke skal oppbevares lenger enn formålet for innsamlingen tilsier. Formålet er attestgrunnlag. Stillingen er fratrådt og klager har åpenbart en annen stilling i samme konsern. Personvernnemnda er av den oppfatning at åtte år gamle opplysninger fra en fratrådt stilling neppe er relevante opplysninger nå i relasjon til den påberopte attestplikten etter arbeidsmiljøloven § 15-15. Nemnda var enig med Datatilsynet i at dokumentet skal slettes.

Datatilsynet la opprinnelig til grunn at det ikke var nødvendig med kontinuerlig overføring av lyd og bilder for å oppnå de angitte formålene. Etter befaringen på Forus finner tilsynet det imidlertid godtgjort at lyd og bildeoverføringen er egnet til å optimalisere driften og sikkerheten. Det legges til grunn at det må være en fordel at støttefunksjoner på land lettere vil kunne bistå med sin ekspertise. Det legges også vekt på at tiltaket så langt har hatt en positiv effekt og Datatilsynet konkluderte med at for å oppnå full integrering av kontrollrommene, slik hensikten er, må bildeoverføringen være kontinuerlig. Personvernnemnda var enig med Datatilsynet. Begrunnelsen for kameraovervåkningen er sikkerhet. Ved at to uavhengige miljøer kan se det samme, vil en hendelse som oppstår bli enklere å jobbe med for de to uavhengige miljøene. Nemnda har også oppfattet at de som arbeider på de to kontrollrommene er komplementære kompetansemessig, men likestilte kolleger. Etter nemndas syn vil det være mindre krenkende med kameraovervåkning som går begge veier, altså at offshore også ser kontrollrommet på land, enn enveis overvåkning. Nemnda kan forstå at de ansatte kan oppleve også toveis overvåkning stressende og ubehagelig. Nemnda finner imidlertid at de hensyn som er anført ikke er tungtveiende.

Klager anfører at bruddene på personopplysningsforskriften er såpass alvorlige at det burde utløse en reaksjon fra Datatilsynets side, jf. personopplysningsloven § 46. Datatilsynet vurderte å ilegge overtredelsesgebyr og har deretter konkludert med at en sanksjon i form av et overtredelsesgebyr vil være en for streng reaksjon i denne saken sett i sammenheng med tidligere saker som Datatilsynet har vurdert som alvorligere. Etter nemndas syn har ikke Datatilsynet særlig vurdert de momenter som loven pålegger tilsynet å legge vekt på, jf. § 46 annet ledd. Lovgiver synes å ha foretatt et bevisst valg av en spesiell lovgivningsteknikk – dette “skal” vurderes – og nemnda oppfatter at dette binder Datatilsynet i kriteriene for vurdering. Tilsynets vurdering er ikke i samsvar med den nevnte lovgivningsteknikk og nemnda kan ikke gjennomføre den etterprøving som forutsettes i en klagesak. Saken sendes tilbake til Datatilsynet som mangelfullt begrunnet.

Klage vedrørende sletting av informasjon om beredskapshjem. Saken dreier seg om et internettforum med diskusjon av og informasjon om ulike barnevernssaker. En av innleggerne har oppgitt kontaktopplysninger om såkalt skjermet beredskapshjem (med sperret adresse). Datatilsynet fant at man er utenfor vernet ytringsfriheten gir når man legger ut opplysninger om et beredskapshjem, som er ment å være en skjermet adresse av hensyn til de som befinner seg der. Personvernnemnda kom til klager må gis medhold fordi ytringene på nettstedet omfattes av ytringsfriheten slik som angitt i Grunnloven § 100 og personopplysningsloven § 7.

Personvernnemnda måtte vurdere behandlingsgrunnlag og kom til at SATK har hjemmel i lov, jf. vegtrafikkloven § 5, tredje ledd, jf. § 10. Nemnda kom til at registreringen som foretas i den løsningen som er valgt synes saklig begrunnet og formålstjenlig. Valget av løsning ligger innenfor handlingsrommet til behandlingsansvarlig. Nemnda konkluderte med at klager har rettslig grunnlag for fotografering av biler som passerer punkt A og B, men at lagring og videre behandling av data kun skjer for kjøretøy som kjører for fort.

Datatilsynet har satt som vilkår at foreldrene må samtykke til ungdommenes deltakelse i prosjektet og dessuten har Datatilsynet vurdert at informasjonssikkerheten ikke var tilstrekkelig ivaretatt i løsningen slik det var søkt om, jf. personopplysningsloven § 13, jf. personopplysningsforskriften kapittel 2. Personvernnemnda mener at det ikke foreligger hjemmel for en 15 årings egensamtykke til behandling av sensitive personopplysninger i personopplysningsloven, og heller ikke i barneloven. Det kreves derfor samtykke fra foresatte for å delta i en slik undersøkelse som ikke er anonym. Foreldresamtykket må være aktivt. Når kravet til samtykke er at det skal være “utrykkelig” er det bare det aktive samtykket som kan godtas, jf. personopplysningsloven § 2 nr 7. Personvernnemnda har også vurdert informasjonssikkerhetsspørsmålet, og finner ikke grunnlag for å endre på Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som med etterskuddsbasert fakturering. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen fem måneder etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.