Datatilsynet la opprinnelig til grunn at det ikke var nødvendig med kontinuerlig overføring av lyd og bilder for å oppnå de angitte formålene. Etter befaringen på Forus finner tilsynet det imidlertid godtgjort at lyd og bildeoverføringen er egnet til å optimalisere driften og sikkerheten. Det legges til grunn at det må være en fordel at støttefunksjoner på land lettere vil kunne bistå med sin ekspertise. Det legges også vekt på at tiltaket så langt har hatt en positiv effekt og Datatilsynet konkluderte med at for å oppnå full integrering av kontrollrommene, slik hensikten er, må bildeoverføringen være kontinuerlig. Personvernnemnda var enig med Datatilsynet. Begrunnelsen for kameraovervåkningen er sikkerhet. Ved at to uavhengige miljøer kan se det samme, vil en hendelse som oppstår bli enklere å jobbe med for de to uavhengige miljøene. Nemnda har også oppfattet at de som arbeider på de to kontrollrommene er komplementære kompetansemessig, men likestilte kolleger. Etter nemndas syn vil det være mindre krenkende med kameraovervåkning som går begge veier, altså at offshore også ser kontrollrommet på land, enn enveis overvåkning. Nemnda kan forstå at de ansatte kan oppleve også toveis overvåkning stressende og ubehagelig. Nemnda finner imidlertid at de hensyn som er anført ikke er tungtveiende.

Klager anfører at bruddene på personopplysningsforskriften er såpass alvorlige at det burde utløse en reaksjon fra Datatilsynets side, jf. personopplysningsloven § 46. Datatilsynet vurderte å ilegge overtredelsesgebyr og har deretter konkludert med at en sanksjon i form av et overtredelsesgebyr vil være en for streng reaksjon i denne saken sett i sammenheng med tidligere saker som Datatilsynet har vurdert som alvorligere. Etter nemndas syn har ikke Datatilsynet særlig vurdert de momenter som loven pålegger tilsynet å legge vekt på, jf. § 46 annet ledd. Lovgiver synes å ha foretatt et bevisst valg av en spesiell lovgivningsteknikk – dette “skal” vurderes – og nemnda oppfatter at dette binder Datatilsynet i kriteriene for vurdering. Tilsynets vurdering er ikke i samsvar med den nevnte lovgivningsteknikk og nemnda kan ikke gjennomføre den etterprøving som forutsettes i en klagesak. Saken sendes tilbake til Datatilsynet som mangelfullt begrunnet.

Klage vedrørende sletting av informasjon om beredskapshjem. Saken dreier seg om et internettforum med diskusjon av og informasjon om ulike barnevernssaker. En av innleggerne har oppgitt kontaktopplysninger om såkalt skjermet beredskapshjem (med sperret adresse). Datatilsynet fant at man er utenfor vernet ytringsfriheten gir når man legger ut opplysninger om et beredskapshjem, som er ment å være en skjermet adresse av hensyn til de som befinner seg der. Personvernnemnda kom til klager må gis medhold fordi ytringene på nettstedet omfattes av ytringsfriheten slik som angitt i Grunnloven § 100 og personopplysningsloven § 7.

Personvernnemnda måtte vurdere behandlingsgrunnlag og kom til at SATK har hjemmel i lov, jf. vegtrafikkloven § 5, tredje ledd, jf. § 10. Nemnda kom til at registreringen som foretas i den løsningen som er valgt synes saklig begrunnet og formålstjenlig. Valget av løsning ligger innenfor handlingsrommet til behandlingsansvarlig. Nemnda konkluderte med at klager har rettslig grunnlag for fotografering av biler som passerer punkt A og B, men at lagring og videre behandling av data kun skjer for kjøretøy som kjører for fort.

Datatilsynet har satt som vilkår at foreldrene må samtykke til ungdommenes deltakelse i prosjektet og dessuten har Datatilsynet vurdert at informasjonssikkerheten ikke var tilstrekkelig ivaretatt i løsningen slik det var søkt om, jf. personopplysningsloven § 13, jf. personopplysningsforskriften kapittel 2. Personvernnemnda mener at det ikke foreligger hjemmel for en 15 årings egensamtykke til behandling av sensitive personopplysninger i personopplysningsloven, og heller ikke i barneloven. Det kreves derfor samtykke fra foresatte for å delta i en slik undersøkelse som ikke er anonym. Foreldresamtykket må være aktivt. Når kravet til samtykke er at det skal være “utrykkelig” er det bare det aktive samtykket som kan godtas, jf. personopplysningsloven § 2 nr 7. Personvernnemnda har også vurdert informasjonssikkerhetsspørsmålet, og finner ikke grunnlag for å endre på Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som med etterskuddsbasert fakturering. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen fem måneder etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som har forskuddsbetalt konto. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen en måned etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.

Anmodning om omgjøring av konsesjonsvilkår som er omhandlet i PVN-2004-08 pkt 6.4, som gjelder for behandling av personopplysninger i forsikringsvirksomhet, slik at det blir tillatt å foreta kredittvurdering som ledd i risikovurderingen. Etter en grundig analyse av aktuarrapporten er nemnda ikke enig i at dette beviser selskapenes påstand om at data om betalingsanmerkninger ville gi signifikant bedring av risikomodellen til selskapene. Klagernes påstand viser dessuten en misforståelse av KLP- og Utleiermegleren-sakene. Personvernnemnda kan ikke se at rettstilstanden er endret slik klager anfører. Etter nemndas syn er dette dessuten en annen bruk av kredittopplysninger – ikke for kredittvurdering som i KLP-saken og Utleiemegleren-saken, men for å prise en tjeneste. Nemnda har tatt saken til vurdering, men kan ikke se at det gjør seg gjeldende hensyn som burde tilsi en omgjøring av vedtaket.

Klager mente at det ikke vil være saklig behov for kredittvurdering ved opprettelse av inkassosak på lave beløp. Nemnda var enig med Datatilsynet. Det avgjørende for nemnda var at det foreligger en bransjenorm som fastslår at man som hovedregel kan kredittvurdere ved registrering av nytt inkassokrav. Årsaken til kredittvurderingen på dette punktet er at man skal vurdere om kreditor kan/bør velge å ikke fortsette saken. Etter nemndas syn foreligger det da saklig behov nærmest uavhengig av beløpets størrelse.

Klager anførte at det påståtte erstatningskravet ikke var den reelle grunnen til at advokaten foretok kredittvurdering av ham. Klager mente at kredittvurderingen ble foretatt for å bruke opplysningene om hans økonomi i en pågående tvist mellom advokatens klient og klagers kone. Nemnda var enig i Datatilsynets vurdering. Det forelå saklig behov for kredittvurderingen av klager idet det nærmet seg foreldelse for giftsaken mot klager og det fremsto ikke unaturlig å vurdere sivilrettslige skritt. Etter nemndas syn bør terskelen for å kredittvurdere i slike forhold være lave. Nemnda kom også til at Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.