Klage fra Helse Bergen HF på Datatilsynets vedtak om avslag på søknad om endring av konsesjon for EILO- registeret (Exercise Induced Laryngeal Obstruction).

Datatilsynet avslo Helse Bergens søknad om endring av en konsesjon på grunn av manglende samtykke til å behandle helseopplysninger fra ungdom over 16 år, som var blitt registrert i registeret før fylte 16 år på grunnlag av samtykke fra foreldrene. Nemnda vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR), der konsesjonsordningen er erstattet med en plikt for den behandlingsansvarlige til å sørge for at behandlingen skjer i tråd med de nye personvernreglene. Nemnda var enig med Datatilsynet i at det ikke forelå gyldig samtykke til å behandle personopplysningene etter at de registrerte fylte 16 år. Nemnda kom til at Helse Bergen har behandlingsgrunnlag for EILO-registeret uten at det innhentes nye samtykker, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f) og artikkel 9 nr. 2 bokstav j), jf. personopplysningsloven 2018 § 9.

Datatilsynet avslo tre punkter i Folkehelseinstituttets søknad om å tillate overføring av nye helseopplysninger til Nasjonalt tvillingregister. Nemnda vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR), der konsesjonsordningen er erstattet med en plikt for den behandlingsansvarlige til å sørge for at behandlingen skjer i tråd med de nye personvernreglene. På to av de påklagede punktene omgjorde nemnda Datatilsynets vedtak, og konkluderte med at det forelå samtykke til å overføre de aktuelle opplysningene til Nasjonalt tvillingregister, og dermed lovlig behandlingsgrunnlag. På det tredje punktet var nemnda enig med Datatilsynet i at Folkehelseinstituttet ikke hadde behandlingsgrunnlag i samtykkealternativet i GDPR artikkel 6 og artikkel 9, men måtte innhente nytt samtykke som fyller kravene i GDPR artikkel 4 nr. 11. Nemnda drøftet om det forelå annet gyldig behandlingsgrunnlag, men fant at GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f) og artikkel 9 nr. 2 bokstav j), jf. personopplysningsloven 2018 § 9 ikke var lovlig behandlingsgrunnlag.

Anmodning fra Legelisten.no om oppsettende virkning (utsatt iverksettelse) av deler av Datatilsynets vedtak 8. november 2017, jf. forvaltningsloven § 42. Det ene vedtakspunktet gjaldt dispensasjon fra konsesjonsplikten etter personopplysningsloven 2000. Ettersom konsesjonsplikten etter personopplysingsloven 2018 har falt bort, fant nemnda det ikke nødvendig å gi oppsettende virkning for dette vedtakspunktet. Nemnda vil imidlertid ta stilling til om Legelisten.no har behandlingsgrunnlag for sin behandling av personopplysninger ved realitetsbehandling av saken. Når det gjaldt utsatt iverksettelse av Datatilsynets vedtakspunkt om pålegg om sletting av e-postadressen til pasienter som har inngitt vurdering av helsepersonell på nettsiden Legelisten.no, hadde Legelisten.no anført at slettingen ville innebære en uopprettelig skade. Nemnda viste til at dersom Legelisten.no sin klageadgang på Datatilsynets vedtak skal være reell, var det grunnlag for å beslutte utsatt iverksettelse av dette vedtakspunktet i Datatilsynets vedtak.

I Personvernnemndas sak PVN-2017-18 vurderte nemnda klage fra Nobina Norge AS over Datatilsynets vedtak 13. februar 2017, der Datatilsynet konkluderte med å ilegge Nobina et overtredelsesgebyr etter personopplysningsloven § 46. I Personvernnemndas vedtak 20. mars 2018 fikk Nobina Norge AS medhold i sin klage på Datatilsynets vedtak. I foreliggende sak tok nemnda stilling til om Nobina Norge AS skulle tilkjennes dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Advokaten hadde fremlagt en detaljert timeliste på totalt 14 timer. Nemnda la til grunn at vedtaket var endret til gunst for Nobina Norge AS, og kom frem til at forvaltningslovens vilkår om dekning av sakskostnader var oppfylt. Nemnda konkluderte med at kravet på 14 timer var rimelig, og tilkjente full dekning av sakskostnadene, jf. forvaltningsloven § 36.

En privatperson (A) klaget til Datatilsynet på at hans tidligere arbeidsgiver ikke hadde gitt ham innsyn i sine personopplysninger innen 30-dager, og da han fikk innsyn, mente han at opplysningene var mangelfulle, jf. personopplysningsloven §§ 16 og 18. Datatilsynet «avviste» saken med henvisning til at A, med tilsynets hjelp, hadde fått innsyn, og til prioriteringshensyn. Nemnda konstaterte at det faller innenfor Datatilsynets plikter etter loven å ta stilling til om den aktuelle behandlingen av personopplysninger er lovlig eller ikke, og at det derfor ikke dreide seg som en prosessuell avvising, men om avslutning av saken etter en realitetsvurdering. Med henvisning til nemndas sak PVN-2017-09 la nemnda til grunn at Datatilsynet er gitt en relativt vid skjønnsmessig adgang til å vurdere om det, ut fra hensynet til personvernet, skal gis pålegg for å sikre at behandlingen av personopplysninger skjer i tråd med gjeldene regelverk. Selv om arbeidstakeren bare var gitt delvis innsyn, og at 30 dagers fristen var oversittet, delte nemnda Datatilsynets vurdering av at personvernhensynene var tilstrekkelig ivaretatt, og at saken ikke foranlediget ytterligere behandling fra Datatilsynets side, personopplysningloven §§ 42 og 46.

Etter anmodning fra Yrkestrafikkforbundet (YTF) åpnet Datatilsynet tilsynssak mot Keolis Norge AS. Tilsynssaken gjaldt Keolis' bruk av kameraopptak i en oppsigelsessak overfor en ansatt. Parallelt med tilsynssaken skulle oppsigelsessaken mellom den ansatte og Keolis behandles av tingretten, herunder spørsmålet om bruken av kameraopptakene var i henhold til personopp­lysnings­loven. Tingretten konkluderte med at den ansatte måtte fratre sin stilling, og at bruken av de aktuelle kameraopptakene ikke var uforenlig med det opprinnelige formålet med kameraovervåkingen. Dommen ble anket til lagmannsretten, og saken ble senere hevet som forlikt etter rettsmekling. Med henvisning til ressurshensyn og at domstolens avgjørelse var bindende for sakens parter, avsluttet Datatilsynet saken etter at tingretten hadde avsagt dom, men før saken var behandlet i lagmannsretten. YTF klaget tilsynets avgjørelse inn for Personvernnemnda. Nemnda la til grunn at YTF hadde rettslig klageinteresse og at YTF ikke var avskåret fra å be om Datatilsynets vurdering av saken selv om den ansatte valgte å bringe oppsigelsessaken inn for domstolene. Ansettelsessaken for domstolene hadde ikke rettskraftsvirkning for den forvaltningsrettslige tilsynssaken hvor YTF var part. Nemnda viste til Datatilsynets ulike roller som ombud og tilsyn, og kom til at Datatilsynet ikke hadde adgang til å unnlate å ta stilling til den åpnede tilsynssakens realitet. Datatilsynets avgjørelse ble opphevet og saken ble sendt tilbake til tilsynet for realitetsbehandling.

Nemnda la til grunn at gjenbruk av innsamlede opplysninger til et annet formål enn hva de opprinnelig ble innsamlet for, ikke kan forankres alene i personopplysningsloven § 8 bokstav f eller alene i § 11 første ledd bokstav c. Bruken av opplysningene må ha grunnlag både i § 11 første ledd bokstav c og § 8 bokstav f, for å være lovlig, jf. Rt-2013-143. De ansatte hadde ikke samtykket til behandlingen og spørsmålet var om formålet med behandlingen var «uforenlig» med det opprinnelige formålet. Nemndas flertall la avgjørende vekt på at bruken av opplysningene lå innenfor de ansattes rimelige forventninger om hva opplysningene kunne brukes til. Bruken var drøftet med de tillitsvalgte og fremgangsmåten angitt i arbeidsmiljøloven § 9-1 og § 9-2 var fulgt. Nemndas flertall fant at behandlingen var nødvendig for å ivareta arbeidsgivers berettigede interesse, og at de registrertes interesse ikke oversteg denne interessen, jf. § 8 bokstav f. Klagen ble tatt til følge. Dissens 4-2.

Dissens.
En privatperson ønsket slettet enkelte bekymringsmeldinger og journalnotater i hans datters barnevernjournal, jf. personopplysningsloven §§ 27 og 28. Nemndas flertall kom til at klagen ikke skulle tas til følge. En samlet nemnd mente det skulle være høy terskel for å fatte vedtak om sletting av personopplysninger i barnevernjournal. Nemndas flertall mente at personvernhensynene var tilstrekkelig ivaretatt gjennom sakens samlede fremstilling og fant at det ikke foreslå tungtveiende grunner til å fatte vedtak om sletting eller sperring etter personopplysningsloven, jf. nemndas tilsvarende vurderinger i PVN-2003-04 og PVN-2013-06. Nemndas flertall mente hensynet til behov for dokumentasjon måtte veie tyngre enn hensynet til at familien opplevde opplysningene som belastende. Nemndas mindretall fant at to journalnotater skulle sperres, jf. pol § 27 tredje ledd. Etter mindretallets syn dreide det seg om opplysninger av svært belastende karakter som mindretallet anså dokumentert uriktige.

Dissens 4-3.
Klage på Datatilsynets avslag på anmodning om å slette et søketreff hos søkemotoren Google. Søketreffet ledet til en artikkel fra Dagens Næringsliv som omtalte en dom fra Borgarting lagmannsrett hvor en advokat ble frikjent for økonomisk utroskap, men dømt for å ha medvirket til å gi uriktig forklaring til offentlig myndighet. Saken gjaldt sensitive personopplysninger og behandlingsgrunnlaget måtte etableres etter en interesseavveining, jf. nemndas tolkning av § 9 i PVN-2016-10. I interesseavveiningen benyttet nemnda kriteriene utformet av EU-domstolen i sak C-131/12 (Google/Costeja González), samt Artikkel 29-gruppens veiledende retningslinjer i 14/EN WP 225. Flertallet fant at Google hadde behandlingsgrunnlag for å behandle opplysningene og viste til Datatilsynets begrunnelse som flertallet var enig i. Etter flertallets syn kan ikke kravet om «korrekte og oppdaterte» opplysninger i personopplysningsloven § 11 bokstav e, forstås slik at formidling av historiske hendelser gjennom søkemotorindeksering mister behandlingsgrunnlag, fordi nye faktiske forhold har kommet til etter at den opprinnelige publiseringen av opplysningene fant sted, jf. direktiv 95/46 artikkel 6 punkt 1 bokstav d. Klagen ble ikke tatt til følge.