Til tross for at forsker har manglet nødvendige offentlige godkjennelser av prosjektet, ønsker klager likevel å beholde personidentifiserbare opplysninger til 2011. Nemnda kom til, som Datatilsynet, at det i denne saken ikke foreligger hjemmel for å oppbevare materialet. Uttalelse om personverntrusselen som ligger i den praksis at regelverket neglisjeres og man tror at skaden lar seg reparere. Etter Personvernnemndas syn ville en tildeling av konsesjon i etterhånd i et tilfelle som dette, skapt en uheldig presedens.

Konsesjon ble gitt under forutsetning at utvalget skulle få informasjon om koblingen og adgang til å reservere seg mot deltakelse. Legeforeningen påklaget vedtaket og anførte at det blir vanskelig å innhente samtykke til kobling fordi klager ikke har navn eller personnummer som i etterkant kan identifisere deltakerne. Videre anføres det at arbeidsbyrden i MFR med å tilskrive over 3000 deltakere er for stor. Personvernnemnda kom til at klagen ikke kunne tas til følge. 3200 personer er ikke mange. Det er tvert imot tale om et ganske lite register i forhold til mange registre i Norge i dag. Nemnda bemerket at det kan ikke være slik at hovedregelen ikke skal følges når det gjelder de manges personvern, bare når det gjelder de fås personvern.

Alternativt skal Kreftregisteret utarbeide en fremdriftsplan for innhenting av lovlig samtykke og samtykkene må være innhentet innen utgangen av 2009. Personvernnemnda tok klagen delvis til følge. Nemnda er av den oppfatning at en konsesjon kan endres av en etterfølgende forskrift. Kreftregisterforskriften trådte i kraft i 2002. Det betyr at fristen på seks måneder begynte å løpe fra det tidspunktet, for alle innsamlede opplysninger. Kreftregisteret har ikke overholdt tidsfristen. Personvernnemnda mener at tidsfristen fastsatt av Datatilsynet er for kort og kom til at samtykker må være innhentet innen utgangen av 2011.

Personvernnemnda vurderte samtykkeskjemaene og kom til at kobling mot Kreftregisteret kan skje uten at man innhenter nye samtykker fra pasientene. Nemnda la særlig vekt på at det fremgikk av ordlyden at registreringen var frivillig. Nemnda anbefalte dog at ordlyden ble enda tydeligere slik at det blir klart at manglende samtykke ikke har noen betydning for plassen på ventelisten eller oppfølgningen etter en transplantasjon.

Det ble søkt om konsesjon til å foreta en kobling not Dødsårsaksregisteret uten å informere utvalget. Datatilsynet ga delvis avslag på søknaden. Klager fikk konsesjon, men Datatilsynet satte som krav at utvalget ble informert om koblingen. Personvernnemnda vurderte hvorvidt informasjon til pasientene om at det skal foretas en kobling mot Dødsårsaksregisteret er “utilrådelig”. Nemnda bemerket at denne saken er annerledes enn de to sakene hvor Datatilsynet brukte unntaksregelen i helseregisterloven § 25, 2. ledd nr 3. Tolkning av begrepet “utilrådelig” skal ta utgangspunkt i et faglig skjønn, men dette er ikke avgjørende selv om det er av betydning. Nemnda kom til at kravet om informasjon etter helseregisterlovens §§ 20, 23 og 24 må opprettholdes.

Klager mente at Datatilsynet skulle ha foretatt seg mer i denne saken. Datatilsynet svarte at det har fulgt opp saken på en adekvat måte, blant annet med både brevlig og stedlig kontroll – uten at det ble funnet noen behandling som var ulovlig. Personvernnemnda var enig med tilsynet og konkluderte med at saken var tilstrekkelig opplyst og Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Nemnda var enig med tilsynet om at de ikke har myndighet til å overprøve Lindorffs valg av metoder. Heller ikke påstandene om retting etter personopplysningsloven § 27 eller sletting etter personopplysningsloven § 28 førte frem.

Klager anfører at det ikke er rettslig grunnlag for å gi pålegg om at selve kredittvurderingen skal fremgå av gjenparten. Formålet med gjenpartsplikten er oppfylt når den registrerte får informasjon om hvilke opplysninger som er utlevert til spørrer eller lagt til grunn for kredittvurderingen. Datatilsynet mener at en score sier noe om en persons kredittverdighet og er følgelig å anse som en personopplysning. Personvernnemnda er enig med Datatilsynet og mener at når personopplysninger er definert som både fakta og vurderinger, blir det uriktig å skille mellom opplysningene og scoren. Personvernnemnda er derfor av den oppfatning at også scoren skal fremgå av gjenparten.

Klager mener at Datatilsynet skulle ha foretatt tilsyn hos en fysioterapeut som klager har vært pasient hos. Klager hadde klaget fysioterapeuten inn for Helsetilsynet for feilbehandling. Helsetilsynet fikk ikke pasientjournal som det ba om fordi fysioterapeuten hadde fått virus på datamaskinen og ødelagt harddisk. Fysioterapeuten sendte harddisken til IBAS, men IBAS klarte ikke å gjenopprette eller rekonstruere innholdet. Helsetilsynet ga fysioterapeuten en advarsel for brudd på journalforskriften. Etter Personvernnemndas syn, har Datatilsynet gjort det som kan gjøres i denne saken. Klager har fått innsyn i IBAS-rapporten. Når IBAS ikke klarer å gjenopprette eller rekonstruere innholdet på harddisken, er det ikke sannsynlig at andre vil klare det.

Klagen ble tatt til følge. Personvernnemnda mener at bransjeanalyser er omfattet av gjeldende konsesjon. Etter nemndas mening må Datatilsynet av eget tiltak trekke konsesjonen tilbake og regulere salg av tjenesten “bransjeanalyse” i en ny og endret konsesjon dersom tilsynet mener at dette er nødvendig. Det vil ha den konsekvens at alle kredittopplysningsforetak vil bli behandlet likt, i og med at dette er en standardkonsesjon.