Personvernnemndas vedtak 18. februar 2020 (Mari Bø Haugstad, Bjørnar Borvik, Gisle Hannemyr, Hans Marius Graasvold, Hans Marius Tessem, Heidi Talsethagen)
Saken gjelder klage fra A og B på Datatilsynets vedtak 5. mai 2018 der tilsynet konkluderte med at kameraovervåkingen på C's eiendom har et privat formål, og at det ikke foreligger brudd på personopplysningsloven.
Sakens bakgrunn
A og B bor i Y. De har over flere år opplevd seg overvåket av to kameraer fra naboen i X, ett fastmontert på boligens balkong i andre etasje og ett flyttbart plassert på innsiden av vindu i første etasje. De klaget eieren av X, C, inn for Datatilsynet 21. august 2014, og ba tilsynet gripe inn for å få fjernet kameraene.
Datatilsynet vurderte først at kameraovervåkingen falt utenfor virkeområdet for personopplysningsloven 2000 ettersom kameraovervåkingen skjedde for «rent personlige eller andre private formål», og avviste saken. Etter klage endret Datatilsynet sin vurdering, men besluttet likevel ikke å realitetsbehandle saken av ressurshensyn. Datatilsynet ga partene veiledning og avsluttet deretter saken 1. oktober 2015.
A og B klaget på tilsynets beslutning om ikke å realitetsbehandle saken 14. oktober 2015. Datatilsynet mente prinsipalt at en slik beslutning ikke kunne påklages og at saken skulle avvises, subsidiært at saken uansett var behandlet forsvarlig av tilsynet ved den veiledningen som var gitt til partene, selv om saken ikke var realitetsbehandlet. Personvernnemnda mottok saken første gang 18. mars 2016. Nemnda vurderte klagen og konkluderte 10. oktober 2016 med at Datatilsynet ikke kunne velge å bortprioritere saker, samt at en slik bortprioritering var å anse som et enkeltvedtak som kunne påklages. Nemnda sendte saken tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling, se PVN-2016-03.
Datatilsynet gjenopptok behandlingen av saken og ba begge parter framskaffe ytterligere dokumentasjon. C bestred atkameraene fanger opp A og Bs eiendom, og viste til at det var en ca. 2 m høy hekk mellom eiendommene, som hindret at kameraene var synlige fra naboens tomt. Han hadde likevel justert vinklene på kameraene noe, slik at det ikke lenger skulle være noe tvil om dette. Han vedla fotografier til tilsynet for å dokumentere dette.
A og B anførte at kamerabildene var manipulert av C og vedla fotografier av eiendommene som de mente viste at kameraet på balkongen og kameraet på innsiden av vinduet var synlig fra deres eiendom. Videre mente de at kameraene hadde som formål å være rettet mot mulige bevegelser på deres eiendom, eventuelt bevegelser mellom eiendommene.
Tilsynet sendte varsel om pålegg til C 29. september 2017, der det framgikk atC måtte flytte de aktuelle kameraene slik at naboens eiendom ikke ble fanget opp, eller at det ble gitt inntrykk av at eiendommen ble fanget opp. C bestred grunnlaget for pålegget 30. oktober 2017.
I vedtak 2. mai 2018 konkluderte Datatilsynet slik:
«Basert på den informasjonen vi har i saken er derfor vår vurdering at kameraovervåkingen etter all sannsynlighet ikke fanger opp nabotomten. Vi har derfor lagt til grunn at kameraovervåkningen har et privat formål, jf. personopplysningsloven § 3.
Vår konklusjon er med andre ord at det ikke har skjedd noe brudd på personopplysninglovens regler, og det er dermed ikke grunnlag for å fatte vedtak om flytting eller fjerning av kameraene. Av samme grunn blir saken å anse som avsluttet fra vår side.»
A og B framsatte rettidig klage på vedtaket 23. mai 2018. I brev 13. desember 2018, purret de på en avgjørelse i saken. Ny purring ble framsatt i e-post 24. juni 2019. Datatilsynet vurderte deretter klagen etter den nye personopplysningsloven 2018 og personvernforordningen, men fant ikke grunnlag for å endre sitt vedtak. Saken ble oversendt til Personvernnemnda som mottok den 6. januar 2020. Partene ble orientert om saken i brev fra nemnda, og fikk anledning til å komme med eventuelle kommentarer. C’s advokat har i brev til nemnda 8. januar 2020 opplyst at C har solgt og fraflyttet den aktuelle eiendommen, og har vist til at saken dermed har mistet sin aktualitet. A og B har opprettholdt klagen og gitt en nærmere begrunnelse for dette.
Saken ble behandlet i nemndas møte 18. februar 2020. Personvernnemnda hadde følgende sammensetning: Mari Bø Haugstad (leder), Bjørnar Borvik (nestleder), Gisle Hannemyr, Hans Marius Graasvold, Hans Marius Tessem og Heidi Talsethagen. Nemndas sekretær, Anette Klem Funderud var også tilstede.
A og Bs syn på saken i korte trekk
De har over flere år opplevd seg overvåket av to kameraer fra naboen, ett kamera som pekte direkte mot deres kjøkken, og ett som pekte direkte mot deres hage.
Selv om X nå har fått en ny eier, står kameraet på husets balkong i andre etasje fortsatt slik det ble montert i 2014, og klagesaken bør derfor behandles av Personvernnemnda. Det flyttbare kameraet i første etasje ble fjernet i forbindelse med salget til ny eier.
C, forrige eier av X, drev med kameraovervåking av deres eiendom i Y. Dette er en alvorlig krenkelse av retten til privatliv, og kameraet må derfor fjernes. En kameralinse skal ikke i noe tilfelle skal være rettet mot naboeiendom eller annen privat eiendom enn kameraeierens egen eiendom.
Datatilsynet har ikke foretatt en stedlig befaring, som de burde gjøre, og har heller ikke undersøkt bildematerialet forsvarlig. Datatilsynet har ikke oppfylt sin plikt til å opplyse saken, jf. forvaltningsloven § 17.
Norske tilsynsmyndigheter har plikt til å ivareta privatpersoners vern i henhold til personopplysningsloven og personvernforordningen, som fastslår at kameraovervåking av andres eiendom er ulovlig og at det er ulovlig uavhengig om det skjer med virkelig kamera eller på annen måte. Tekniske finurligheter og argumenter utelukker ikke at det foreligger overvåking.
I vedtak fra Personvernnemnda 10. oktober 2016, PVN-2016-03, slo nemnda fast at saken skal realitetsbehandles. Denne saken gjelder viktige spørsmål som uansett bør få sin avklaring selv om eiendommen har fått ny eier. Personvernnemnda bør derfor ta stilling til flere prinsipielle spørsmål uavhengig av nytt eierskap og om ett av kameraene er fjernet.
Nemnda bør blant annet ta stilling til hvor begrenset Datatilsynets behandling av en sak om kameraovervåking på privat eiendom kan være, om det er en grense for hva man skal tåle som nabo og om kameraeieren kan overlate overvåkingen til et profesjonelt firma.
Nemnda bør også ta stilling til hvorvidt Datatilsynet kan praktisere en ordning som går ut på at alle kan rette sitt overvåkningskamera mot annens eiendom bare overvåkeren samtidig gir beskjed om at vedkommende likevel ikke filmer noe av eiendommen.
C har drevet ulovlig kameraovervåking av eiendommen og nemnda bør derfor pålegge C å sørge for at kjøper av eiendommen fjerner kamera plassert på balkong på sørøstsiden av boligen.
C' syn på saken i korte trekk
Under saksgangen for Datatilsynet har han redegjort for at kameraene kun fanget opp egen tomt der A tidligere har tatt seg inn og vandalisert familiens planter og skremt familiens barn. Kameraenes vinkel har ikke fanget opp noe på andre siden av hekken som skiller eiendommene, men han justerte likevel vinklene noe, slik at det ikke lenger skal være noe tvil om dette. Han viser til vedlagte fotografier.
Foreliggende sak er kun ett av flere uberettigede krav som A har framsatt overfor C som ledd i en betent nabokonflikt.
Han har ikke hatt noe behov for å overvåke As eiendom, men naboens oppførsel har utløst behov for overvåking av egen eiendom.
Ettersom han har solgt og fraflyttet eiendommen har klagesaken nå mistet sin aktualitet.
Datatilsynets vurdering
Etter at Personvernnemnda i vedtak 10. oktober 2016, PVN-2016-03, sendte saken tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling, har tilsynet iverksatt en rekke undersøkelser. Tilsynet har blant annet innhentet en redegjørelse fra C og fått oversendt fotografier som viser kameraenes plassering og fotografier tatt av kameraene som viser hva kameraene faktisk fanger opp. Partene har etter dette fått løpende veiledning, og har benyttet seg av muligheten til å imøtegå redegjørelser, fotografier/bilder og påstander fra den andre parten.
Tilsynet har undersøkt klagens gjenstand så langt det er hensiktsmessig og saken er tilstrekkelig utredet, jf. forvaltningsloven § 17. Tilsynet har vurdert at det ikke foreligger særlige omstendigheter til å foreta stedlig tilsyn. Hensynet til privatlivets fred tilsier at tilsynsmyndigheten generelt bør være varsom med bruk av stedlig kontroll i private hjem, jf. kommentarene til artikkel 2 nr. 1 bokstav c i kommentarutgaven til personvernforordningen (2019).
Tilsynets beslutning om å unnlate stedlig tilsyn er ikke et enkeltvedtak, men en prosessledende avgjørelse som ikke kan påklages.
Basert på den informasjonen tilsynet har i denne saken kan vi ikke slå fast at kameraene faktisk fanger opp klagers tomt. Tilsynet mener derfor at kameraovervåkingen regnes som en personlig aktivitet etter personvernforordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav c.
Slik tilsynet tolker personopplysningsloven § 31 regulerer den ikke ekte kameraovervåking som ikke er i strid med personvernforordningen, men som likevel kan gi en følelse av overvåking.
Datatilsynet la til grunn at det ikke har skjedd noe brudd på personopplysninglovens regler og at det dermed ikke var grunnlag for å fatte vedtak om flytting eller fjerning av kameraene.
Personvernnemndas vurdering
Personvernnemnda bemerker innledningsvis at i og med at C har flyttet fra naboeiendommen er han ikke lenger å anse som part i denne saken, jf. forvaltningsloven § 2 e som fastslår at en part er en «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». C er ikke ansvarlig for den eventuelle overvåkningen som skjer av naboeiendommen nå og nemnda kan ikke pålegge han å fjerne overvåkningskamera fra den nye eierens eiendom. Hvorvidt det tidligere, mens C var eier av eiendommen, skjedde ulovlig kameraovervåking, er det ikke mulig for nemnda å ta stilling til i dag og kravet har ikke lenger aktualitet. Det er derfor heller ikke aktuelt for nemnda å ilegge reaksjoner for eventuell tidligere ulovlig behandling av personopplysninger.
Nemnda legger videre til grunn at dersom det anses sannsynliggjort brudd på personopplysningsloven i dag ved den kameraovervåkingen som skjer på eiendommen, ville ny eier måtte bringes inn som part og få anledning til å uttale seg. Han har også rett på mulighet for to-instansbehandling og behandling av saken måtte derfor på nytt ha startet hos Datatilsynet hvor ny eier ble gitt anledning til å uttale seg, eventuelt justere kameraet osv.
A og B har anført at nemnda bør ta stilling til flere spørsmål som de mener er prinsipielle. Nemnda behandler klager på Datatilsynets vedtak, jf. personopplysningsloven § 22 andre ledd, og gir ikke generelle uttalelser om hvordan personopplysningsloven er å forstå.
Nemnda har kommet til at klagen kan realitetsbehandles uten at ny eier av naboeiendommen blir gjort til part. Dette skyldes at nemnda legger til grunn at det ikke er sannsynliggjort brudd på personopplysningsloven forbundet med det gjenværende kameraet. Saksbehandlingen hos Datatilsynet har tatt svært lang tid, og det ville være uhensiktsmessig å sende saken tilbake til tilsynet for en ny vurdering der nye eier av eiendommen gjøres til part, når resultatet, slik nemnda ser det, likevel ikke får noen faktisk eller rettslig virkning for den nye eieren.
Nemnda vil i det følgende redegjøre for sitt syn.
Det følger av personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a at loven og personvernforordningen ikke gjelder ved behandling av personopplysninger som utføres av en fysisk person som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter. I PVN-2013-25 la Personvernnemnda til grunn, etter en tolkning av personopplysningsloven 2000 § 3 andre ledd, at det avgjørende for om personopplysningslovens regler om kameraovervåking kom til anvendelse eller ikke, var formålet med behandlingen av personopplysninger, ikke om overvåkingen omfattet privat eller offentlig grunn.
I EU-domstolens sak 11. desember 2014, C-212/13, uttalte domstolen seg om begrepet «purely personal or household activity», jf. EUs personverndirektiv artikkel 3, en bestemmelse som tilsvarer personopplysningsloven 2018 § 2 annet ledd bokstav a. Uttalelsen gikk ut på at kameraovervåking som fanger opp områder utenfor den private sfære normalt ikke kan anses «privat». Rettsoppfatningen som ble lagt til grunn i PVN-2013-25 er ikke i samsvar med dette, og Personvernnemnda legger følgelig EU-domstolens avgjørelse til grunn for forståelsen av loven.
Spørsmålet blir dermed om det er sannsynliggjort at det gjenværende kameraet på nabohusets balkong i andre etasje, er montert slik at det fanger opp området utenfor husets egen hage. Med bakgrunn i den dokumentasjonen som er framlagt i saken, er nemnda enig med Datatilsynet i at det ikke er sannsynliggjort at det skjer ulovlig kameraovervåking ved at det monterte kameraet fanger opp områder utenfor husets egen tomt. Den behandlingen av personopplysninger som skjer er dermed omfattet av unntaket for lovens anvendelsesområde i § 2 andre ledd bokstav a.
Nemnda er enig med Datatilsynet i at tilsynets beslutning om ikke å reise ut på stedlig tilsyn ikke er en avgjørelse som kan påklages og at dette er en beslutning som tilligger Datatilsynet. Etter personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f skal Datatilsynet:
«behandle klager som er inngitt av en registrert [...] og undersøke, i den grad det er hensiktsmessig, klagens gjenstand og underrette klageren om forløpet og utfallet av undersøkelsen innen en rimelig frist [...].»
Datatilsynet har altså en plikt til å behandle klager som kommer inn til tilsynet, og som gjelder manglende etterlevelse av forordningen. Undersøkelsesplikten gjelder «i den grad det er hensiktsmessig». At Datatilsynet har en viss frihet til å avgjøre hvor omfattende undersøkelser den enkelte sak krever, er også lagt til grunn av nemnda i PVN-2017-9 hvor det uttales:
«Personvernnemnda legger til grunn at Datatilsynet som tilsynsmyndighet etter personopplysningsloven, har anledning til å foreta en viss prioritering av saker i form av at ikke alle henvendelser behandles like grundig. En slik prioritering forutsetter at Datatilsynet i det aktuelle tilfellet har oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt slik at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17, samt at tilsynets skjønnsutøvelse med hensyn til hvor grundig de vurderer lovligheten av den aktuelle behandlingen av personopplysninger framstår forsvarlig. Ved denne forsvarlighetsvurderingen vil personvernhensyn være sentralt jf. lovens formål i § 1.»
Etter nemndas vurdering har Datatilsynet foretatt en forsvarlig utredning av saken. Saken er tilstrekkelig opplyst og det var forsvarlig av Datatilsynet å avslutte sin saksbehandling og legge til grunn at det ikke skjer ulovlig kameraovervåking uten ytterligere undersøkelser. Nemnda viser til Datatilsynets vurdering av saken som nemnda i hovedtrekk deler.
Avslutningsvis finner Personvernnemnda det nødvendig å kommentere tilsynets saksbehandlingstid. Saken ble opprinnelig brakt inn for Datatilsynet i august 2014. Etter at nemnda sendte saken tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling i oktober 2016, gikk det ytterligere 1 ½ år før Datatilsynet traff nytt vedtak. Da dette vedtaket ble påklaget i slutten av mai 2018, gikk det ytterligere 1 ½ år før saken ble oversendt Personvernnemnda for klagebehandling. En så lang saksbehandlingstid er svært uheldig og ikke i tråd med forvaltningslovens regler om saksforberedelse i klagesaker, jf. forvaltningsloven § 33, som bestemmer at sakens dokumenter skal sendes klageinstansen så snart saken er tilrettelagt.
A og B får etter dette ikke medhold i sin klage.
Vedtaket er enstemmig.
Vedtak
Datatilsynets vedtak om at det ikke har skjedd ulovlig kameraovervåking opprettholdes.
Oslo, 18. februar 2020
Mari Bø Haugstad
Leder