Personvernnemndas avgjørelse av 22. april 2016 (Eva I E Jarbekk, Arve Føyen, Ørnulf Rasmussen, Nina Melsom, Marta Ebbing, Ann R Sætnan, Gisle Hannemyr)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på vedtak om pålegg og overtredelsesgebyr.
2 Saksgang
Den 16. oktober 2014 gjennomførte Datatilsynet en kontroll hos Mona Lisa Huset i Oslo. Restauranthuset drives av St. Croix AS. Kontrollen skjedde med hjemmel i lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000 nr. 31 (personopplysningsloven) § 42 tredje ledd nr. 3.
Etter kontrollen utarbeidet Datatilsynet en kontrollrapport basert på avvikene som ble avdekket under kontrollen og sendte den 12. desember 2014 ut varsel om pålegg og overtredelsesgebyr til virksomheten med tre ukers svarfrist. Varselet ble sendt til postadressen fikk oppgitt under kontrollen, og som også er postadressen som er registrert i Brønnøysundregisteret. Varselet ble ikke besvart av klager.
Datatilsynet forsøkte deretter å kontakte klager på telefonnummeret vi fikk oppgitt under kontrollen, uten hell. Datatilsynet sendte derfor rekommandert purring 2. mars 2015. Purringen ble heller ikke besvart. Tilslutt ble varselet om pålegg og overtredelsesgebyr forkynt ved stevnevitne direkte til klagers forretningsadresse. Den 16. april 2015 informerte Namsfogden i Oslo at brevet var forkynt.
Etter at brevet var forkynt kontakt klager Datatilsynet per telefon. Klager ba om en utvidet svarfrist. Datatilsynet ga ny frist til 21. mai 2015. Den nye fristen ble ikke overholdt.
Datatilsynets foreløpige kontrollrapport ble derfor stående som endelig, og vedtak om pålegg og overtredelsesgebyr ble fattet 22. juni 2015. Vedtaket ble all hovedsak fattet i samsvar med varselet, men størrelsen på gebyret ble etter en ny vurdering oppjustert.
Klager kontaktet Datatilsynet 3. og 6. juli 2015. Klager informerte da at vedtaket var mottatt og at flere av kameraene var nedmontert. Kameraene ble ifølge klager nedmontert 15. mars 2015. Klager informerte i tillegg at de resterende kameraene nedmonteres av Securitas. Klager ønsket likevel å klage på vedtaket og fikk derfor utsatt klagefrist.
Datatilsynet mottok klage fra St. Croix AS datert 31. august 2015, fremsatt av Advokatfirmaet Elden ved advokat Sindre Rising på vegne klager. Klager fikk utvidet frist til å klage på vedtaket til 1. september 2015, og klagen er derfor fremsatt innen klagefristen.
Saken ble oversendt Personvernnemnda 15. oktober 2015, som mottok saken 22. oktober 2015. Klager ble orientert om saken i brev fra nemnda datert 26. oktober 2015, med frist til uttalelse innen 19. november 2015. Klager har ikke kommentert saken innen fristen.
3 Faktum
Saken gjelder kameraovervåkning, behandlingsansvar og overtredelsesgebyr.
Under den stedlige kontrollen avdekket Datatilsynet at det var installert flere kameraer som var skjult i det som lignet på alarmsensorer. Kameraene som lignet alarmsensorer var først og fremst installert i gjesteområdene, men også ved deler av bardisken som kun var tilgjengelig for ansatte. Kameraene ble oppdaget ved at to av Datatilsynets medarbeidere så på kameramonitorene, mens en tredje medarbeider beveget seg rundt i lokalene.
Under kontrollen ble det også oppdaget et skjult kamera i et hull i veggen. Kameraet fanget opp ferdsel til og fra kontorene, samt lagringsområdet for bruskasser og annet materiell. Det var også et skjult kamera i en koblingsboks ved baktrappen. Baktrappen brukes av ansatte og til varelevering. Det var også installert flere synlige kameraer i lokalene.
Kameraovervåkingen var merket med et lite klistremerke på inngangsdørene. To dører hadde merker som sa «området kan være overvåket». De to andre dørene var merket med Securitas klistremerker som forteller at området er overvåket.
Kameraopptak ble rutinemessig lagret i en måned, noe som avviker fra lovens krav, jf personopplysningsforskriften § 8-4. Det var ikke etablert internkontroll for kameraovervåkingen, og kameraovervåkingen var heller ikke meldt inn til Datatilsynet.
I vedtaket pålegges klager å avslutte deler av sin bruk av kameraovervåking, utarbeide internkontroll, forbedre varslingskilt, endre sletterutiner for opptak og å melde kameraovervåkingen til Datatilsynet. I vedtaket ilegges også klager et overtredelsesgebyr pålydende kr 150 000, jf personopplysningsloven § 46 første ledd.
Det sentrale spørsmålet i saken er om størrelsen på overtredelsesgebyret er satt for høyt og hvem som er behandlingsansvarlig for kameraovervåkingen i Mona Lisa Huset. Spørsmålet er også om klager har fått tilstrekkelig forhåndsvarsel før vedtaket av 22. juni 2015 ble fattet, jf forvaltningsloven § 16. Videre er spørsmålet om vedtaket om pålegg er gyldig da klager fjernet kameraene i Mona Lisa Huset før vedtaket ble endelig fattet.
Vedtaket lyder:
Datatilsynet fatter med hjemmel i personopplysningsloven§ 46 fjerde ledd, vedtak om følgende pålegg:
- St. Croix pålegges å avslutte deler av sin kameraovervåking fordi den mangler behandlingsgrunnlag, jf personopplysningsloven§§ 8 og 37 første og andre ledd. Vi viser til tilsynsrapportens punkt 6.1.
- St. Croix pålegges å ha riktig skilt for den delen av virksomhetens overvåking som har et gyldig behandlingsgrunnlag, jf personopplysningsloven § 40. Vi viser til tilsynsrapportens punkt 6.2.
- St. Croix pålegges å utarbeide skriftlig dokumentasjon for hvilke formål kameraovervåkningen er ment å oppfylle, og å utarbeide informasjon til ansatte om kameraovervåkningen i lokalet, jf personopplysningsloven § 14. Vi viser til tilsynsrapportens punkt 6.3.
- St. Croix pålegges å endre sin sletterutine slik at opptak rutinemessig slettes senest 7 dager etter opptaket fant sted, jf personopplysningsforskriften § 8-4 andre ledd. Vi viser til tilsynsrapportens punkt 6.4.
- St. Croix pålegges å melde fra til Datatilsynet om kameraovervåkningen ved bruk av egnet skjema, jf personopplysningsloven§ 31. Vi viser til tilsynsrapporten punkt 6.5.
- St. Croix AS pålegges i medhold av personopplysningsloven § 46 første ledd å betale et overtredelsesgebyr til statskassen, pålydende kr 150.000 – hundreogfemtitusen kroner for brudd på personopplysningsloven ved at de hadde kameraovervåkning av ansatte og gjester inne, gaten utenfor og delvis skjult overvåkning av ansatte og gjester uten at det var rettslig grunnlag for det, jf personopplysningsloven § 37, første og annet ledd jf § 8, mangelfull skilting av kameraovervåkning, jf § 40, unnlot å slette opptak innen lovens frist, jf personopplysningsforskriften § 8-4 og hadde unnlatt å melde overvåkningstiltaket til Datatilsynet, jf § 31.
4 Klagers anførsler
4.1 Brudd på varslingsplikten
Klager anfører at Datatilsynet ikke har varslet om vedtaket på en tilstrekkelig måte, og at pålegget og overtredelsesgebyret i så fall kunne vært unngått.
Klager viser til at det første varselet fra 12. desember 2014 ikke er mottatt. Purringen datert 2. mars ble mottatt av en medarbeider som ikke som ikke behersker norsk særlig godt, og ikke forstod alvoret i brevet. Klager hevder derfor at virksomhetsleder ikke ble informert før han mottok selve vedtaket den 8. juli 2015.
Klager anfører også at varselet burde blitt sendt til virksomhetens forretningsadresse.
4.2 Pålegget var allerede etterkommet da vedtaket ble fattet
Klager hevder at kameraene på Mona Lisa Huset var nedmontert på vedtakstidspunktet 22. juni 2015. Etter klagers syn var det derfor ikke lenger grunn til å fatte vedtak om pålegg.
4.3 Håkon Eiendom AS er behandlingsansvarlig for kameraovervåkingsanlegget
Klager anfører at Håkon Eiendom AS er behandlingsansvarlig for kameraovervåkingen i Mona Lisa Huset, og ikke St. Croix AS. Klager viser til at det er Håkon Eiendom AS som eier lokalene, og som drifter bygget og byggets installasjoner. Ifølge klager var det også Håkon Eiendom AS som i sin tid installerte kameraovervåkingsanlegget i bygget.
4.4 Overtredelsesgebyrets størrelse er for høyt
Klager anfører at størrelsen på overtredelsesgebyret er for høyt, og at det derfor bør reduseres. Klager har ikke begrunnet denne anførselen ytterligere.
5 Datatilsynets vurdering
5.1 Brudd på varslingsplikten?
Datatilsynet har som hovedregel varslingsplikt etter forvaltningsloven § 16 før det fattes et vedtak. Tilsynet sendte derfor varsel til klager 12. desember 2014 om at tilsynet ville fatte vedtak om pålegg og overtredelsesgebyr. Varselet ble sendt til adressen tilsynet fikk oppgitt under kontrollen, og som er registrert i Brønnøysundregisteret.
Fordi et vedtak om overtredelsesgebyr må anses som inngripende valgte tilsynet likevel å varsle på nytt. Tilsynet forsøkte derfor å ringe telefonnummeret som ble oppgitt under kontrollen, og purret på svar ved rekommandert brev. Da tilsynet fremdeles ikke mottok svar forkynte tilsynet varselet ved stevnevitne direkte til klagers forretningsadresse.
Klagers representant ved kontrollen bekreftet i telefonsamtale 21. april 2015 at varselet var mottatt. Det er derfor på det rene at klager har mottatt varselet.
Klager kan heller ikke høres med at det ene varselet ble mottatt av en medarbeider som ikke behersker norsk. Det er klagers ansvar å sørge for at post blir mottatt og videreformidlet til ledelsen.
Tilsynets vurdering er på denne bakgrunn at varslingsplikten etter forvaltningsloven § 16 er oppfylt utover det som er påkrevd.
5.2 Datatilsynets merknad til at kameraene var nedmontert
Et vedtak skal bygge på korrekt faktum, og Datatilsynet har derfor plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig, jf forvaltningsloven § 17. Saken kan opplyses ved stedlig kontroll, og vedtaket skal da gjenspeile de faktiske forholdene på kontrolltidspunktet. De faktiske forholdene beskrives i kontrollrapporten.
Klager informeres i varselet om at den foreløpige kontrollrapporten anses som endelig med mindre tilsynet mottar merknader. Klager informeres i tillegg om at senere endringer ikke får betydning for rapportens innhold.
Tilsynet har ikke mottatt svar i sakens anledning, og det var derfor rimelig å legge til grunn at kameraene fremdeles var virksomme på vedtakstidspunktet. På denne bakgrunn er det tilsynets vurdering at saken er godt nok opplyst, jf forvaltningsloven § 17.
5.3 Datatilsynets merknad – behandlingsansvaret
Behandlingsansvarlig er den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke hjelpemidler som skal brukes, jf personopplysningsloven § 2 nr 4. I vurderingen av hvem som er behandlingsansvarlig er det derfor naturlig å se hen til hvor kameraovervåkingen finner sted, hvem som overvåkes og hvem som har arbeidsgiveransvaret, jf Personvernnemndas uttalelse i PVN-2013-21.
Det er klager som er ansvarlig for driften av restauranthuset og etter tilsynets syn er det derfor nærliggende å legge til grunn at det er klager som er behandlingsansvarlig for kameraovervåkingen i lokalene. Ut ifra hva de opplysningene tilsynet mottok under kontrollen er det også klager som i det daglige drifter og benytter seg av kameraovervåkingsanlegget.
Under kontrollen informerte klager blant annet om at kameraene benyttes som et virkemiddel mot både tyverier fra gjester, og underslag av virksomhetens verdier. Formålene med kameraovervåkingen fremstår derfor fastsatt av klager, og er ment å ivareta klagers interesser. Videre er det klagers ansatte og kunder som overvåkes.
Tilsynet mener derfor at det er uten betydning for plassering av behandlingsansvaret at Håkon Eiendom er oppført som eier av lokalene i Mona Lisa Huset, mens klager kun leier lokalene.
Det er også uten betydning for behandlingsansvaret at Håkon Eiendom i sin tid installerte kameraovervåkingen. Det er klager som bruker kameraene, og som har tilgang til de opplysningene de innhenter.
På denne bakgrunn er tilsynets vurdering at det er klager som er behandlingsansvarlig for kameraovervåkingen, og derfor er rette adressat for vedtaket.
5.4 Ileggelse av overtredelsesgebyr og gebyrets størrelse
Da klager ikke har begrunnet anførselen om at overtredelsesgebyret er for høyt vises til vurderingen gjort i vedtaket av 22. juni 2015:
I medhold av personopplysningsloven § 46 kan Datatilsynet ilegge overtredelsesgebyr for brudd på lovens krav.
Bestemmelsen gir i utgangspunktet anvisning på at ileggelse av overtredelsesgebyr beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, men annet ledd legger føringer på skjønnsutøvelsen ved å trekke frem momenter som skal tillegges særlig vekt.
Skjult kameraovervåking er et klart og alvorlig brudd på personopplysningsloven§ 40. Skiltingen i virksomhetens lokaler er svært mangelfull og mange av kameraene er ikke synlige.
Manglende informasjon om overvåkingen medfører brudd på en grunnleggende personvernrettighet. Uten informasjon vil den registrerte ikke få mulighet til å ivareta egne interesser, herunder å tilpasse egen oppførsel til det faktum at man blir registrert.
Overvåkingen har rammet et stort antall personer, både ansatte og gjester ved restauranthuset. Datatilsynet legger til grunn at verken ansatte eller gjester har vært klar over i hvilken grad lokalene er overvåket, og at de fleste områder er dekket av et kamera.
Et moment som har vært tillagt betydelig vekt i Datatilsynets praksis, og som vi mener at gjør seg gjeldende også i denne saken, er at områdene som overvåkes er av en slik karakter at både kunder og ansatte har en klar og berettiget forventning om ikke å bli overvåket. De tydeligste eksemplene er dansegulvet i nattklubben samt områder hvor gjestene oppholder seg mens de inntar mat og drikke. Dette er områder man normalt må forvente diskresjon og privatliv.
Datatilsynet er derfor kommet til at det er skjedd en betydelig krenkelse av de interesser som personopplysningsloven er satt til å verne om, jf. § 46 andre ledd bokstav a.
I tillegg til manglende skilting, og i tillegg til at mange av kameraene i det ytre ser ut som alarmsensorer, er noen av kameraene bevisst gjort usynlige. For eksempel gjelder dette for kameraet som er montert i en koblingsboks i baktrappen. Det samme gjelder for kameraene i fjerde etasje. Kameraenes utforming og plassering fremstår som et bevisst valg fra virksomhetens side, og vi legger til grunn at hensikten også var at gjester og ansatte ikke skulle vite om kameraene, jf. § 46 andre ledd bokstav b). Vi mener dette viser kvalitativt klanderverdig opptreden og må bedømmes som grovt uaktsomt i henhold til personopplysningslovens regler. Det må kunne forventes at en profesjonell aktør setter seg inn i hvilke regler som gjelder for kameraovervåkning før et slikt tiltak etableres i virksomheten.
Datatilsynet har ikke holdepunkter for at virksomheten har oppnådd noen spesiell fordel ved overtredelsen, men legger likevel til grunn at overvåkningen er iverksatt for å fremme virksomhetens interesser jf. § 46 andre ledd bokstav d og e. Dette begrunner vi med at virksomhetens uttalte formål er å verne om egne verdigjenstander samt å forebygge og oppklare uønskede hendelser som for eksempel tyveri av gjesters eiendeler eller ordensforstyrrelser.
Virksomhetens økonomiske stilling tilsier heller ikke at et overtredelsesgebyr vil være urimelig belastning.
Vurderingen av gebyrets størrelse
Ved utmålingen har Datatilsynet svært få sammenlignbare saker, da skjult kameraovervåking må sies å være uvanlig og ekstraordinært. Vi har derfor kun en sak som er direkte sammenlignbar, en sak som gjaldt skjult overvåking ved et bakeriutsalg (saksnr. 10/01213). I saken ila Datatilsynet overtredelsesgebyr på kr. 40 000,. Dette gebyret ble ilagt grunnet bevisst skjult kameraovervåking, manglende merking med skilt og manglende informasjon til de ansatte.
I bakeri-saken gjaldt det ett kamera i et rom hvor bare de ansatte hadde tilgang, og rommet ble brukt til kontorarbeid og private gjøremål. De ansatte måtte derfor sies å ha en berettiget forventning om ikke å bli overvåket.
Til sammenligning er det ved Mona Lisa Huset snakk om en rekke skjulte kameraer. Det er overvåking både i områder hvor kun ansatte har tilgang, og områder hvor det må kunne forventes at det ikke finnes kameraovervåking slik som ved bordene i restaurantene og på dansegulvet i nattklubben. Etter Datatilsynets vurdering er den skjulte overvåkingen i denne saken derfor av svært alvorlig karakter, og innebærer et brudd på en grunnleggende personvernrettighet. Overvåkingen har i tillegg gått ut over en stor krets av personer. Overtredelsesgebyret må derfor være av en viss størrelsesorden.
Vi legger også betydelig vekt på at virksomheten måtte forstå at skjult kameraovervåking var i strid med loven, og at den skjulte overvåkingen var et bevisst valg fra virksomheten sin side.
Virksomhetens opptreden etter varselet om overtredelsesgebyr og pålegg er også en indikasjon på at virksomheten ikke har tatt alvoret i situasjonen innover seg. Til tross for utvidelse av tilsvarsfristen etter forkynning av varsel, har de ikke tatt kontakt med tilsynet eller på annen måte tilkjennegitt at de ønsker å innrette seg. Størrelsen på overtredelsesgebyret bør etter Datatilsynets vurdering derfor settes høyere enn varslet for å ha effekt, og settes så høyt at det ikke lønner seg økonomisk å begå lovbruddet.
Etter en fornyet vurdering av størrelsen på overtredelsesgebyret, mener vi at et overtredelsesgebyr på 150.000 kroner er passende.
Tilsynet gjør for ordens skyld oppmerksom på at klager i etterkant av at vedtaket ble fattet har informert Datatilsynet om at kameraene er nedmontert. Dette tyder på at klager nå har forstått alvoret i situasjonen, og innrettet seg etter dette.
Tilsynet finner likevel ikke grunn til å omgjøre vedtaket på denne bakgrunn, da bruk av skjult kameraovervåking er en alvorlig overtredelse, og som det derfor bør reageres kraftig på. Tilsynet mener også det er grunn til å tro at klagers endrede holdning kommer som en følge av at størrelsen på overtredelsesgebyret ble oppjustert.
6 Personvernnemndas syn
Nemnda skal vurdere om det foreligger brudd på varslingsplikten, hvilken betydning det har at pålegget var etterkommet da vedtak ble fattet, behandlingsansvaret og gebyrileggelsen.
6.1 Foreligger det brudd på varslingsplikten?
Klager har anført at Datatilsynet ikke varslet om vedtaket på tilstrekkelig måte, og at pålegget og overtredelsesgebyret i så fall kunne vært unngått.
Det følger av forvaltningsloven § 16 at parten skal forhåndsvarsles før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg. Datatilsynet har opplyst at tilsynet sendte to varsel, purring pr rekommandert sending, samt forkynte varselet ved stevnevitne til klagers forretningsadresse, alt etter å ha forsøkt å ringe det telefonnummeret som ble oppgitt under kontrollen.
På denne bakgrunn er Personvernnemnda kommet til at tilsynet oppfylte sin varslingsplikt etter forvaltningsloven § 16.
6.2 Pålegget var allerede etterkommet da vedtaket ble fattet
Klager hevder at kameraene på Mona Lisa Huset var nedmontert på vedtakstidspunktet 22. juni 2015. Etter klagers syn var det en mangel ved Datatilsynets beslutningsgrunnlag.
Det følger av forvaltningsloven § 17 at forvaltningsorganet plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Datatilsynet har opplyst at tilsynet la til grunn de faktiske forholdene som fremkom av kontrollrapporten. Klager ble informert i varselet om at den foreløpige kontrollrapporten ville anses som endelig dersom tilsynet ikke mottok merknader. Tilsynet mottok ingen merknader og la følgelig forholdene beskrevet i rapporten til grunn.
På denne bakgrunn er Personvernnemnda kommet til at tilsynet oppfylte sin undersøkelsesplikt etter forvaltningsloven § 17.
6.3 Hvem har behandlingsansvar?
Klager har anført at Håkon Eiendom AS er behandlingsansvarlig for kameraovervåkingen i Mona Lisa Huset, og ikke St. Croix AS.
Behandlingsansvarlig er den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke hjelpemidler som skal brukes, jf personopplysningsloven § 2 nr 4. Personvernnemnda har tidligere lagt til grunn (PVN-2013-21) at det er naturlig å se hen til hvor kameraovervåkingen finner sted, hvem som overvåkes og hvem som har instruksjons-myndighet og arbeidsgiveransvar ved plassering av behandlingsansvaret. Nemnda viser til Datatilsynets resonnement i nærværende sak og tiltrer dette. Det er ikke tvilsomt at det er St. Croix AS som er behandlingsansvarlig.
6.4 Overtredelsesgebyret
Personvernnemnda skal vurdere Datatilsynets ileggelse av overtredelsesgebyr, herunder gebyrets størrelse.
Datatilsynet har ilagt et gebyr på kr 150 000. Tilsynet har funnet at klager har drevet med skjult kameraovervåking. Personvernnemnda er enig i dette. Flere kameraer i lokalene var ikke synlige og skiltingen var mangelfull. Klager har således handlet i strid med personopplysningsloven, jf § 40.
Det følger av personopplysningsloven § 46 annet ledd at ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmålingen, skal det særlig legges vekt på de momenter som er nevnt i bokstavene a til h.
Etter bokstav a) skal det legges vekt på hvor alvorlig overtredelsen har krenket de interesser loven verner. I denne saken besto overtredelsen i å ha skjult kameraovervåking av restaurantgjester og ansatte. Kameraene var også montert på steder hvor man må forvente diskresjon og privatliv, slik som på dansegulv og i spisedelen. Etter nemndas syn representerer dette krenkelser av de interesser som personopplysningsloven verner, slik som grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, jf § 1 annet ledd.
Når det gjelder graden av skyld, jf § 46 bokstav b), skal det ved vurderingen legges vekt på om overtredelsen er resultat av et uhell eller en planmessig, villet handling. I denne saken har klager med viten og vilje gjennomført slik omfattende og vedvarende skjult kameraovervåking av gjester og ansatte. Skyldgraden er høy.
Videre skal det ifølge § 46 bokstav c) legges vekt på om overtrederen ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen. Dette var en bevisst og planmessig utført handling, jf drøftelsen under punkt b) ovenfor, og spørsmålet om klager kunne forebygget hendelsen er mindre aktuelt.
Ifølge § 46 bokstav d) skal det vektlegges om overtredelsen er begått for å sikre overtrederens interesser. Nemnda er av den oppfatning at når klager gjør dette for å sikre bevis ved uønskede hendelser så er det gjort for å sikre klagerens interesser. Nemnda er enig i Datatilsynets resonnement.
Videre skal det legges vekt på om overtrederen har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen, jf bokstav e). Nemnda kan ikke se at det er dokumentert at klager har hatt noen fordel av dette.
Det følger av § 46 bokstav f) at det skal vektlegges om det foreligger gjentakelse. Slik nemnda ser det er overtredelsen en kontinuerlig og vedvarende, men ikke gjentatt handling. Det er følgelig ikke relevant å vektlegge bokstav f.
Det skal legges vekt på om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt overtrederen eller noen som har handlet på vegne av denne, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff, jf bokstav g). Det er ikke tilfelle i denne saken.
Endelig skal det legges vekt på overtrederens økonomiske evne, jf bokstav h). Klager hadde driftsinntekter på nærmere 40 millioner kroner i 2014 og et negativt årsresultat for 2014 på noe over 2,5 millioner kroner.
Etter en samlet vurdering finner nemnda ikke grunn til å endre gebyrets størrelse.
7 Vedtak
Klagen tas ikke til følge.
Oslo, 22. april 2016
Eva I E Jarbekk
Leder