Home

PVN-2011-05 Antidopingprogram – konsesjon

Datatilsynets referanse: 
11/00434-4/MHN

Personvernnemndas avgjørelse av 12. oktober 2011 (Eva Jarbekk, Arve Føyen, Ørnulf Rasmussen, Tom Bolstad, Leikny Øgrim, Ann Sætnan)

1 Innledning

Personvernemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt en klage på Datatilsynets standardkonsesjon for å behandle personopplysninger i antidopingprogram ved treningssentre.

2 Saksgang

Etter kontroll hos et treningssenter i 2005 fattet Datatilsynet vedtak som gikk ut på at dopingtester på treningssenteret måtte opphøre. Vedtaket ble påklaget til Personvernnemnda, som i vedtak PVN-2006-06 kom til at Datatilsynets vedtak måtte omgjøres. Treningssenteret kunne få konsesjon etter søknad og på betingelse av at det var inngått avtale mellom treningssenteret og Antidoping Norge, samt at behandlingen skjer i samsvar med ”Antidopingprogram for treningssentre” utarbeidet av Antidoping Norge.

Datatilsynet gjennomførte våren 2010 stedlige kontroller med behandling av personopplysninger i tilknytning til antidopingarbeidet. Tilsynet var på kontroll hos seks treningssentre. Kontrollene avdekket en rekke avvik fra kravene til frivillig samtykke.

På denne bakgrunn foretok Datatilsynet en gjennomgang av dagjeldende konsesjon. I samarbeid med Antidoping Norge og HSH Trening utarbeidet Datatilsynet ny standardkonsesjon for antidopingarbeidet som ble lansert 15.6.2011.

Datatilsynet mottok en klage på standardkonsesjonen fra en privatperson datert 6.7.2011. Klager er kunde ved et treningssenter som praktiserer slik testing. Klager er også fastlege.

Saken ble oversendt Personvernnemnda 19.7.2011, som mottok saken 25.7.2011. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 27.7.2011, med frist til uttalelse innen 22.8.2011.

HSH Trening kommenterte saken i brev av 4.8.2011 og Forbrukerombudet kommenterte saken i brev av 19.8.2011. Klager kom med sine bemerkninger i brev av 21.8.2011. Antidoping Norge kom med en uttalelse i saken i brev datert 22.8.2011.

3 Faktum

Saken dreier seg om klage på Datatilsynets standardkonsesjon for å behandle personopplysninger i antidopingprogram ved treningssentre.

Konsesjonen regulerer i langt større grad enn tidligere hvordan personopplysninger skal behandles. Av konsesjonen fremgår at treningssenteret er behandlingsansvarlig og Antidoping Norge er databehandler. Det foreskrives en tre-trinnsprosess hvor alle medlemmer skal presenteres for senterets retningslinjer for antidoping ved innmeldingen. Medlemmet må først signere på at vedkommende er kjent med avtalevilkåret, som er en forutsetning for å tegne medlemskap.

Trinn to er tegn og symptomer. Dersom senteret mistenker bruk av dopingmidler, skal det gjennomføres en samtale med medlemmet. Dersom mistanken opprettholdes, skal medlemmet signere en avtale om dopingkontroll. Dersom avtalen ikke signeres, kan senteret avslutte medlemskapet med umiddelbar virkning.

Trinn tre er dopingkontroll. Ved fortsatt mistanke om dopingbruk, kan dopingkontroll bli utført av kontrollører fra Antidoping Norge.

Kunden skal få informasjon om senterets antidopingarbeid ved innmelding. Informasjon om forbudte dopingmidler skal være lett tilgjengelig på treningssenteret.

Dokumentasjon på bruk av legemidler som omfattes av dopinglisten skal ikke inneholde flere personopplysninger enn det som er nødvendig ut fra formålet.

Antidoping Norge meddeler prøvesvar til senterets leder. Senteret skal informere medlemmet om prøveresultatet.

4 Klagers anførsler

Klager anfører at han klager på at konsesjonen i praksis godkjenner avtalevilkårene om dopingtest, som er vurdert av Markedsrådet/Forbrukerombudet til å være i strid med markedsføringsloven.

Klager anfører at slike avtalevilkår faller inn under markedsføringsloven og en vurdering av vilkårene faller utenfor Datatilsynets ansvarsområde. Den omtalte prosess skiller seg ikke betraktelig fra tidligere saker. Spørsmålet er om treningssentre skal kunne kreve dopingtest eller ikke, uavhengig av om man deler opp prosessen i ett eller flere trinn, da utfallet blir det samme.

Klager anfører videre at han som fastlege kan komme i den situasjon at han må skrive legeerklæringer vedrørende medikamentbruk for at pasienten skal kunne opprettholde sitt kundeforhold til treningssenteret. Konsesjonen sier at diagnoser ikke skal nevnes, men de aktuelle medikamenter vil i betydelig grad antyde diagnosen. Dette er dessuten medikamenter av sensitiv karakter, for eksempel testosteron og midler mot infertilitet og ADHD.

Klager anfører videre at sikring av urinprøve ikke faller inn under personopplysningsloven, jf PVN-2005-06 og PVN-2006-06. Datatilsynet kan ikke legge føringer for innkreving av dopingprøve så lenge dette ikke er basert på reell frivillighet. Samtykket er ikke frivillig når manglende samtykke gir grunnlag for oppsigelse av kundeforholdet.

Konsesjonen er dessuten diskriminerende ved at den åpner for forskjellsbehandling av kunder basert på utseende. Mindre veltrente mosjonister vil bevare sin integritet, mens mer veltrente og muskuløse mosjonister må belage seg på en integritetskrenkelse i form av å måtte urinere på et glass under oppsyn. Mistanke skal baseres på tegn og symptomer. Denne vurdering utføres av ufaglært personell.

Det finnes tilfeller der idrettsutøvere har testet positivt på dopingprøver på grunn av inntak av kosttilskudd, medisiner og mat.

Det oppgis ikke i konsesjonen hvem som er klageorgan ved positiv dopingprøve. En mosjonist som uforskyldt tester positivt, har liten mulighet til å forsvare seg.

Datatilsynet har tidligere avvist antidopingprogrammer. I PVN-2006-06 avviste tilsynet testing basert på reell frivillighet.

5 Datatilsynets vurdering

Datatilsynet viser til at tilsynet var kjent med at Markedsrådet og Forbrukerombudet har kommet til at et vilkår om at medlemmet plikter å la seg dopingteste på oppfordring for å kunne benytte treningssenterets tilbud, vil være i strid med markedsføringsloven § 22. Datatilsynet har utformet tre-trinnsprosessen for å unngå at medlemmer blir vilkårlig testet. Tilsynet er av den oppfatning at prosessen skiller seg betraktelig fra saker som har blitt behandlet i Markedsrådet og Forbrukerombudet.

Datatilsynet peker på at en eventuell fremleggelse av legeerklæring vil først komme på spissen dersom treningssenteret mistenker en person for dopingbruk. Det er viktig at det ikke utleveres flere opplysninger enn nødvendig. Som regel vil det være tilstrekkelig at legeerklæring fremvises, slik at dokumentet ikke må lagres av treningssenteret.

Personvernnemnda uttalte i PVN-2005-06 at selve inngrepet overfor den enkelte som sikring av urinprøve representerer, faller ikke inn under personopplysningsloven. Datatilsynet er kjent med dette og har derfor lagt føringer for å begrense personvernkrenkelsen. For eksempel skal Antidoping Norge destruere biologisk materiale etter klagefristens utløp.

Senteret må delta i opplæring i regi av Antidoping Norge. Det følger dessuten av diskrimineringsloven at forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering.

Utfyllende informasjon om klageadgang og klagenemnd finnes i Antidoping Norges veileder og på www.rentsenter.no.

Datatilsynet har etter en konkret vurdering kommet til at det kan gis tillatelse til at treningssentre kan behandle sensitive personopplysninger selv om vilkårene for dette ikke er tilstede etter personopplysningsloven § 9, første og annet ledd, jf tredje ledd. Ved vurderingen er det særlig lagt vekt på at antidopingarbeidet anses som en viktig samfunnsinteresse og at det er iverksatt tiltak for å sikre at personvernkrenkelsen begrenses.

6 HSH Trenings merknader

HSH Trening støtter fullt ut redegjørelsen som Datatilsynet har gitt i klagesaken. Standardkonsesjonen ivaretar de hensyn som Markedsrådet har vektlagt vedrørende treningskontrakter og de personvernhensyn som må ivaretas ut fra hensynet til diskriminering og medisinske opplysninger.

Viktige samfunnsinteresser må i denne saken tillegges avgjørende vekt. Tre-trinnsprosessen innebærer i seg selv nødvendige silingsmekanismer slik at kandidater ikke blir utsatt for beskyldninger. Rettssikkerhetshensyn er ivaretatt. Aktørene i slike saker opptrer med stort ansvar og høy integritet.

Av de få som kan bli testet, vil de aller fleste av egen interesse fortelle om medikamentbruk i selve kontrollen.

7 Forbrukerombudets merknader

Forbrukerombudet (FO) har kompetanse til å vurdere om avtalevilkårene er urimelige, jf markedsføringsloven § 22. En slik vurdering er foreløpig ikke gjort, men tre-trinnsprosessen er utformet på en måte som etter FOs mening møter de innvendinger Markedsrådet og FO hadde mot et generelt forhåndssamtykke.

FO stiller seg bak HSHs vurdering av at det er viktig at standardkonsesjonen gjør det mulig for Antidoping Norge å kunne ivareta sine oppgaver som en viktig samfunnsaktør. Etter FOs mening har samfunnsinteressene i saken betydelig vekt og reglene medfører at krenkelsen av personvernet er begrenset, samtidig som at samfunnets interesser i et velfungerende antidopingarbeid kan ivaretas.

8 Antidoping Norges merknader

Antidoping Norge kommenterer at bruk av dopingmidler har vært forbudt innen den organiserte idretten i over 40 år. Straffeloven § 162b rammer fremstilling, innførsel og salg av dopingmidler. Bruk er ikke omfattet av straffebestemmelsen.

Internasjonal handel og distribusjon av forbudte stoffer er økende. Bruken av anabole steroider er helseskadelig og har psykiske bivirkninger. Bruk av dopingmidler er samfunnsskadelig.

Personvernnemnda behandlet antidopingprogram på treningssentre i 2006. Det vises til PVN-2006-06 hvor nemnda uttaler følgende:

6.4 Forholdsmessighetsprinsippet

Det avgjørende spørsmål for Personvernnemnda blir derfor om antidopingprogrammet, som innebærer muligheten for å ta dopingprøver av medlemmer som har samtykket til det, er et uforholdsmessig tiltak. Forholdsmessighetsprinsippet er et ulovfestet prinsipp i personvernretten. Tanken er at ethvert tiltak skal være proporsjonalt med det formål som søkes oppnådd. Tiltaket må derfor vurderes konkret under forutsetning av at formålet skal søkes oppnådd på den minst inngripende måte.

Etter en konkret vurdering kommer Personvernnemnda til at dopingprogrammet vurdert under ett ikke er et uforholdsmessig tiltak. Begrunnelsen for dette er følgende:

  • Den frivillige oppslutningen til antidoping-programmet blant ”vanlige mosjonister” på treningssenteret gir et signal om at man ikke ønsker dopingbruk på sitt treningssenter
  • Et antidoping-program vil oppleves som positivt for dem som ikke ønsker doping på treningssenteret der de trener
  • Programmet baserer seg på stikkprøver, ofte på grunn av konkret mistanke, slik at de færreste ”vanlige mosjonister” som har avgitt egenerklæring vil bli testet
  • Antidoping-programmet viser at dette treningssenteret ikke aksepterer bruk av doping
  • Nulltoleranse, ved at positive tester kan medføre at treningsavtalen blir sagt opp, har både allmennpreventiv og individualpreventiv effekt
  • Programmet bidrar til et holdningsskapende arbeid blant ungdom
  • Programmet gir et klart signal til de kroppsfikserte (og utålmodige) yngre menn, som i følge statistikk er den gruppen som oftest bruker dopingmidler

Det kan hevdes at tiltaket ikke rettes mot den største risikogruppen når dopingprogrammet er igangsatt på et treningssenter med flest ”vanlige mosjonister”.

Nemnda mener imidlertid at dette motargumentet svekkes fordi programmet bidrar til sunne holdninger og et positivt sosialt press som er til inspirasjon for andre treningssentre.

Videre kan det hevdes at dersom man aktivt misbruker dopingpreparater, vil man neppe samtykke til prøvetaking. Etter nemndas oppfatning kan et dopingprogram på et treningssenter likevel bidra til holdningsskapende arbeid og forhindre medlemmer fra å begynne med doping.

De hensyn som Personvernnemnda har vektlagt vil i enda større grad være relevante for nærværende sak.

Forbrukerombudets sak nr 10/2995-8 har ikke direkte relevans for saken. Treningssenteret fulgte ikke Antidopingprogrammet og veilederen for dette.

Veilederen til Antidopingprogrammet inneholder kriterier for vurdering av om det er tegn og symptomer som kan indikere dopingbruk. De ansatte ved treningssentrene vil få opplæring.

Opplysning om bruk av enkelte medikamenter kan gi indikasjon på en persons diagnose. Antidoping Norge mener likevel at programmet på dette punkt er et forholdsmessig tiltak.

Det er utarbeidet en egen dopingliste for bruk i treningssentre som inneholder færre stoffer enn den ordinære dopinglisten. Sjansen for at man uforvarende får i seg slike preparater ved en feiltakelse er svært liten.

9 Personvernnemndas merknader

9.1 Personvernnemndas vurdering i sak vedrørende Skullerud Sport Senter

Personvernnemnda har tidligere behandlet en sak om antidopingprogram ved et treningssenter i PVN-2006-06. Faktum i saken var annerledes enn i denne saken:

Treningssenteret innhenter samtykke til testing fra det enkelte medlem (egenerklæringsskjema). Vanligvis skjer dette ved inngåelse av treningsavtale, men skjemaet kan også bli sendt hjem til medlemmene sammen med annen medlemspost. Samtykke til testing er ikke et vilkår for medlemskap. Ved positiv prøve kan treningsavtalen bli sagt opp.

I PVN-2006-06 påpekte nemnda at det var tale om sensitive personopplysninger:

Personvernnemnda skal påpeke at selve inngrepet overfor den enkelte som sikring av en urinprøve representerer, faller ikke inn under personopplysningsloven, jf sak PVN-2005-06 Securitas. Derimot vil analyseresultatet av en dopingprøve (positiv eller negativ) være en opplysning om helseforhold. Analyserapporten vil dermed representere personopplysninger av sensitiv karakter, jf personopplysningsloven § 2 nr 8 litra c.

Den gang var behandlingsgrunnlag basert på samtykke. Nemnda kom til at det var et gyldig samtykke:

Spørsmålet er videre om medlemmenes egenerklæring tilfredsstiller kravene til samtykke i personopplysningsloven. Loven krever at et samtykke er frivillig, uttrykkelig og informert, jf personopplysningsloven § 2 nr 7. Hos Skullerud Sport Senter er ikke samtykke til testing et vilkår for medlemskap. Treningskontrakten har en separat og frivillig egenerklæring hvor man samtykker til dopingtester. Man kan samtykke til antidoping-programmet i forbindelse med inngåelse av medlemskap eller senere. Egenerklæringsskjemaet kan fylles ut på treningssenteret eller hjemme.

Treningssenteret må sørge for at informasjon om hvem som har samtykket og hvem som ikke har undertegnet blir behandlet konfidensielt slik at frivilligheten blir reell. Det kan likevel hevdes at det kan foreligge et visst sosialt press til å bli med på et antidoping-program, men etter Personvernnemndas syn bidrar ikke dette til å svekke frivilligheten. Samtykket blir innhentet på en lovlig måte og personopplysningsloven § 2 nr 7 er dermed oppfylt.

9.2 Personvernnemndas vurdering i denne saken

Personvernnemnda går så over til å vurdere denne saken. Nemnda skal bemerke at vurderingen av selve avtalevilkårenes rimelighet, hører under Forbrukerombudet og Markedsrådet, og kan eventuelt påklages dit. Datatilsynet kan ikke avgjøre hvorvidt avtalevilkårene er i strid med markedsføringsloven § 22. Etter Personvernnemndas oppfatning er dette heller ikke sakens tvistepunkt. Saken gjelder en klage på Datatilsynets standardkonsesjon utstedt med hjemmel i personopplysningsloven § 46 fjerde ledd, jf § 9 tredje ledd.

Det er Datatilsynets standardkonsesjon for å behandle personopplysninger i antidopingprogram ved treningssentre som er påklaget. Datatilsynet er kommet til at behandlingsgrunnlaget er personopplysningsloven § 9 tredje ledd. Det vil si at behandlingen ikke er samtykkebasert, men at det foreligger viktige samfunnsinteresser som tilsier behandling av de sensitive personopplysningene.

Personvernnemnda skal bemerke at det er her tale om å tillate behandling av analyseresultatet av en dopingprøve (positiv eller negativ), noe som vil være en opplysning om helseforhold og således en personopplysning av sensitiv karakter, jf personopplysningsloven § 2 nr 8 litra c. I PVN-2006-06 var det tale om å samtykke til slik behandling, mens Datatilsynet i denne saken altså har lagt til grunn at personopplysningsloven § 9 tredje ledd gir behandlingsgrunnlag.

Personvernnemnda er etter en totalvurdering av saken enig i Datatilsynets vurdering og vedtak. Personvernnemnda ser at dopingbruk har store både samfunnsmessige og individmessige konsekvenser og at viktige samfunnsinteresser tilsier at antidopingarbeid ivaretas også på alminnelige treningssentre. Det er frivillig å bli medlem på et treningssenter og det finnes alternative treningsmuligheter. Klager har anført ulike klagegrunner, men nemnda finner ikke at disse veier tyngre enn de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende i denne saken.

Klager har anført at han i kraft av rollen som fastlege vil måtte utstede legeattester til pasienter som bruker medikamenter som står på dopinglisten. Personvernnemnda kan ikke se at dette har relevans for saken. Det er eventuelt pasienten selv, ikke klager, som vil utlevere disse personopplysningene til et treningssenter. Nemnda kan derfor ikke se at klager juridisk sett har rettslig klageinteresse på dette punktet idet hans interesser ikke er direkte berørt i saken. Konsesjonen som Datatilsynet har gitt gir ikke hjemmel for å kreve personopplysninger fra legen. Klager er således ikke regulert av konsesjonen i sin rolle som fastlege.

10 Vedtak

Klagen tas ikke til følge.

Oslo, 12. oktober 2011

Eva I E Jarbekk
Leder