Personvernnemndas avgjørelse av 5. oktober 2009 (Eva I. E. Jarbekk, Arve Føyen, Tom Bolstad, Leikny Øgrim, Ann Rudinow Sætnan, Jostein Halgunset, Ørnulf Rasmussen)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på tilsynets vedtak av 17.4.2009, der Ila fengsel nektes fullt innsyn i den underliggende klage og det innvilges kun delvis innsyn.
2 Saksgang og faktum
Datatilsynet mottok brev fra en innsatt i Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt (Ila) 22.8.2007. Henvendelsen gjaldt brev- og telefonkontroll og taushetsplikt. Datatilsynet hadde uavhengig av henvendelsen planlagt en kontroll hos Ila. Sluttrapporten fra kontrollen ville besvare den innsattes spørsmål. Den innsatte ble oppfordret til å be om innsyn i sluttrapporten i brev av 24.9.2007.
Tilsynet mottok brev fra den samme innsatte 29.12.2008. Datatilsynet redegjorde i brev av 27.3.2009 for regelverket og oversendte sluttrapport fra tilsynets kontroll hos Ila. Videre rettet Datatilsynet to spørsmål til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Spørsmålene ble besvart i brev av 24.4.2009 og videresendt de innsatte.
I faks av 6.4.2009 ber Ila om innsyn i den underliggende klage. Ila opplyser at det å vedlegge en underliggende klage er vanlig forvaltningspraksis og ivaretar hensynet til kontradiksjon.
Den 17.4.2009 fattet Datatilsynet vedtak om at Ila ikke har krav på helhetlig innsyn, jf forvaltningsloven § 19, 2. ledd bokstav b. Datatilsynet innvilget delvis innsyn i den underliggende klage, der klagers identitet ikke ble gjort kjent.
I brev av 8.5.2009 ber Ila om nærmere redegjørelse for Datatilsynets begrunnelse for delvis innsyn, spesielt i forhold til setningen ”I den foreliggende sak vil de innsattes frykt for sanksjoner kunne anses som en særlig grunn i lovens forstand”. Ila så med bekymring på at Datatilsynet la til grunn at innsatte hadde grunn til å frykte sanksjoner dersom man henvendte seg til et tilsynsorgan.
Datatilsynet besvarte henvendelsen 22.5.2009. Datatilsynet fremhevet at i denne saken hadde tilsynet tatt utgangspunkt i den mulige frykt en utlevering av identiteten kunne ha for den innsatte og vurdert det opp mot den vesentlige betydning det vil ha for Ila å få innsyn.
I brev av 15.6.2009 påklaget Ila vedtaket av 17.4.2009.
Personvernnemnda mottok saken, som ble oversendt fra Datatilsynet 7.7.2009. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 3.8.2009, med frist til uttalelse innen 18.8.2009. Fristen ble senere utsatt til 25.8.2009 etter henvendelse fra Ila.
3 Partsevne
Datatilsynet ber om at Personvernnemnda prinsipalt tar stilling til om Ila omfattes av partsbegrepet, jf forvaltningsloven § 2 bokstav e, slik at partsinnsyn kan gjøres gjeldende i den underliggende klage, jf forvaltningsloven § 18. Den underliggende klage er unntatt offentlighet, jf offentleglova § 13 nr 1.
4 Klagers anførsler
Ila anfører at det er uakseptabelt at Datatilsynet legger til grunn at innsatte vil kunne frykte sanksjoner fra anstalten dersom de henvender seg til et tilsyn, og at denne frykten vil kunne være reell. Datatilsynet ville ikke ha definert dette som en særlig grunn dersom de mente at de innsattes frykt var ubegrunnet. Ila mener at denne begrunnelsen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å nekte innsyn.
Det følger av forvaltningsloven § 19, 2. ledd bokstav b at ”med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han heller ikke krav på å gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre”.
Ila reagerer på at det ikke gis innsyn i samtlige av de innsattes anførsler i den underliggende klagen og at teksten er fjernet i stedet for sladdet. Det er vanskelig å se hvor mye tekst som faktisk er utelatt. Datatilsynet har sladdet mer enn det som var nødvendig for å hindre at klagernes identitet ble gjort kjent.
Det er av vesentlig betydning for anstalten å vite hvilke brudd på taushetsplikten anstalten kan ha gjort for å ha mulighet for å ta tak i dette på en forsvarlig måte.
5 Datatilsynets vurdering
Datatilsynet bemerker at henvendelsen til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning var en videreformidling av de innsattes problemstilling. Spørsmålene ble bevisst formulert slik at de innsattes problemstilling ble gjort kjent slik at kjennskap til underliggende dokumentasjon ikke skulle være nødvendig.
Ila har fått innvilget delvis innsyn. Dette ivaretar hensynet til kontradiksjon. Fullstendig innsyn ville avsløre identiteten til de innsatte uten å opplyse saken ut over dette.
I følge brevet fra de innsatte av 29.12.2008, finner de innsatte problemstillingene ”meget belastende”. Etter hva Datatilsynet forstår er henvendelsen basert på en frustrasjon og manglende tillit til tilsatte og Ila som institusjon. Henvendelsen er av en slik karakter at konfidensialitet i forhold til kilde er nødvendig.
Brevet fra de innsatte er sladdet ved bruk av korrekturlakk og deretter kopiert. Tilsynet er ikke kjent med at denne fremgangsmåten strider mot gjeldende regelverk eller praksis. Etter tilsynets vurdering måtte forholdsvis store deler av teksten utelates for å forhindre at identiteten til klager ble gjort kjent (direkte eller indirekte).
Datatilsynet har ikke rettet anklager mot Ila, men bedt om en klargjøring av reglene for taushetsplikt mellom de forskjellige aktørene i fengselet.
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning besvarte Datatilsynets brev på en tilfredsstillende måte og saken er avsluttet fra Datatilsynets side.
6 Personvernnemndas merknader
I denne saken klages det over at Datatilsynet ikke har gitt klager fullstendig innsyn i en underliggende klage, men innvilget delvis innsyn, med rettslig grunnlag i forvaltningsloven § 19, 2. ledd bokstav b.
Datatilsynet har bedt Personvernnemnda om å vurdere hvorvidt Ila fengsel er part i denne saken, og derfor har krav på partsinnsyn. Det følger av forvaltningsloven § 2 bokstav e at en part er en ”person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder”.
For å vurdere hvorvidt Ila fengsel er part, må Personvernnemnda først ta stilling til hva som er saken det er aktuelt å få innsyn i. Slik nemnda forstår faktum, mottok Datatilsynet først en henvendelse fra en innsatt i Ila fengsel. Uavhengig av denne henvendelsen skulle Datatilsynet ha tilsyn i anstalten. Datatilsynet svarte derfor den innsatte at temaet som den innsatte brakte på bane var komplekst og at det var nødvendig å avdekke hvilke lover som gjelder. Etter endt tilsyn fikk Datatilsynet en ny henvendelse fra samme innsatt. Datatilsynet sendte da den innsatte kopi av tilsynsrapporten. En del av henvendelsen fra den innsatte gjaldt et tema som Datatilsynet var usikker på om falt inn under Datatilsynets kompetanse. Datatilsynet videreformidlet derfor to spørsmål til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Svaret derfra var at spørsmålene reguleres av straffegjennomføringsloven. Dette betydde at Datatilsynet heller ikke hadde kompetanse til å behandle denne delen av henvendelsen. Datatilsynet tilskrev den innsatte igjen og orienterte om svaret fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
Personvernnemnda vurderer det dermed slik at samtlige temaer som den innsatte hadde reist falt utenfor Datatilsynets kompetanse. Personvernnemnda er dermed kommet til at den foreliggende saken var en orienteringssak, ikke en enkeltvedtakssak. Dette medfører at det ikke foreligger noen enkeltvedtakssak som Ila fengsel kan være part i. Dermed har Ila heller ikke krav på partsinnsyn etter forvaltningsloven. Når Datatilsynet likevel har gitt delvis innsyn, finner Personvernnemnda at dette innebærer en tilfredsstillende opplysning overfor Ila om den orienteringen Datatilsynet hadde gitt til de innsatte. Ila hadde i utgangspunktet ikke krav på innsyn.
7 Vedtak
Klagen tas ikke til følge fordi det ikke foreligger noen sak der Ila fengsel har partsinteresser.
Oslo, 5. oktober 2009
Eva I. E. Jarbekk
Leder